Når EU-topper møtes for å snakke om asylpolitikk, er det ingen som forventer at de vil finne løsninger som redder liv eller stanser volden langs grensene.
Det pågår en stadig kamp for å gjøre EUs asylpolitikk enda hardere. I praksis er vesentlige deler av menneskerettighetene for lengst tilsidesatt langs Schengen-områdets yttergrenser.
Det er selvsagt ingen lands regjeringer som vil si åpent at den gjeldende politikken er å skremme mennesker unna med vold, eller ved systematisk å nekte mange flyktninger deres grunnleggende rett til å søke asyl.
Det er likevel ingen tvil om at menneskerettsbrudd er en sentral del av den faktiske grensepolitikken i dag.
Hvis det høres ut som en spisset formulering, er det bare et ekko av hva Amnesty International sa om Hellas sin grensepolitikk allerede i 2021: «Pushbacks og vold mot flyktninger og migranter er de facto grensepolitikken». Det er dessverre ikke språkbruken som er ekstrem. Det er politikken som er det.
At tusenvis av mennesker som ønsker å søke asyl avvises ved grensene og presses tilbake – såkalte «pushbacks» – er et menneskerettsbrudd i seg selv, og vil i de beste tilfeller gjennomføres med en viss makt.
Ofte gjøres det imidlertid på direkte voldelig vis, eller på måter som utsetter mennesker for fare, for å forsøke å skremme dem fra å forsøke å krysse grensen igjen.
At tusenvis av mennesker som ønsker å søke asyl avvises ved grensene og presses tilbake er et menneskerettsbrudd i seg selv.
Det handler eksempelvis om å slå flyktninger og migranter med batonger eller kjepper, og til og med om å slå gravide kvinner og barn, slik både Leger uten grenser og andre har rapportert fra Hellas. Det kan dreie seg om omfattende vold som etterlater mennesker med fysiske skader eller dekket av sår.
Det handler om å tvinge flyktninger og migranter til å kle helt eller delvis av seg og deretter gå i flere timer i dårlig vær eller presse dem ut i kalde elver, slik blant andre Human Rights Watch (HRW) har rapportert om fra Kroatia.
Andre eksempler gjengitt av HRW: Mishandling av foreldre foran barna, avfyring av våpen like ved mennesker som ligger på bakken eller er bundet til et tre, trusler om å skyte folk, elektrosjokk, spissrotgang, angrep med hunder, kasting av mennesker ut i elver med hendene bundet, og at man drar folk som trenger «assistanse» langs bakken for å få dem til grensen mot Bosnia.
Mange fryser i hjel i skogene eller når de forsøker å krysse de kalde elvene.
Noe av det farligste er å etterlate desperate mennesker i lite sjødyktige farkoster på åpent hav. Det er blitt vanlig i farvannene omkring Hellas, eventuelt etter å ha slått motoren i stykker eller kastet den i vannet.
Det er også forbundet med betydelig fare å presse mennesker tilbake eksempelvis fra den polske grensen mot Belarus. Mange fryser i hjel i skogene eller når de forsøker å krysse de kalde elvene.
Når Polen nå har besluttet midlertidig å oppheve retten til å søke asyl, er det langt på vei bare en formalisering av hva polske myndigheter allerede gjør. Hjelpere jeg har snakket med som er aktive i grenseområdet, fortalte meg hvor vanlig det er å presse folk tilbake selv om de tydelig har uttrykt et ønske om å søke asyl. Det skjer ofte med bruk av vold.
Det er liten tvil om at Belarus aktivt presser flyktninger og migranter til den polske grensen, som en del av konflikten mellom NATO og Russland og Belarus. Ifølge hjelpere er det vanlig at folk som kommer fra Belarus, har hundebitt eller merker etter elektriske støt. Belarus har bestemt seg for å bruke flyktninger som våpen.
Det er snakk om en vedvarende menneskerettslig og humanitær krise langs mye av Schengens yttergrense.
EU, representert ved polske myndigheter, har i hovedsak godtatt premisset: De mishandlede flyktningene er våpen, og må behandles som det. Dermed må det slås hardt tilbake mot dem også fra polsk side.
Et annet område hvor det er særlig alvorlig nå, er ved den engelske kanalen, hvor mer enn 50 mennesker har druknet på overfarten fra Frankrike til Storbritannia i år.
Hjelpere jeg har snakket med forteller hvordan det betydelige nærværet av et aggressivt, fransk politi bidrar til å presse folk til å legge ut fra steder langs den franske kysten som er lengre unna enn nødvendig, noe som øker reisens lengde og dermed risikoen.
Samtidig blir hjelperne utsatt for kontinuerlig trakassering. Også når de forsøker å gi flyktningene enkle råd om ikke å legge ut i dårlig vær, da faren for liv er ekstra stor.
Det er snakk om en vedvarende menneskerettslig og humanitær krise langs mye av Schengens yttergrense.
Det aller verste er trolig interneringsleirene i Libya, der mange havner etter at den EU-støttede libyske «kystvakten» – i realiteten en milits – stanser dem på vei til Europa. Situasjonen i disse leirene er noe av de mest redselsfulle jeg har lest om; med henrettelser, slavehandel og tortur.
Samtidig har italienske myndigheter innført enda en runde med nye tiltak for å begrense sivile redningsoperasjoner i Middelhavet, med flere restriksjoner som begrenser hvor mange liv redningsbåtene faktisk kan redde.
Volden er også en del av håndhevingen av grensen rundt de spanske enklavene Ceuta og Melilla i Nord-Afrika. I juni 2022 ble minst 37 mennesker, de fleste fra Sudan og Sør-Sudan, drept, presset mellom spanske og marokkanske styrker.
Det var ikke første gang, og det er ingen grunn til å tro at det vil bli den siste gangen at menneskeliv går tapt ved gjerdene og piggtråden som skiller Europa fra Afrika.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
EUs nye pakt om migrasjon, som ble vedtatt i april i år, skrur til politikken enda noen hakk. Det skal bli mer internering, mer overvåking og enda svakere rettigheter.
Dette er hva som møter afghanere på flukt fra Taliban og syrere fra et hjemland ødelagt av borgerkrig, og det er hva som vil møte palestinerne – som etter å ha flyktet fra israelske myndigheters totale angrep på menneskeverdet, heller ikke kan regne med å bli spart for menneskerettsbruddene som nå utgjør en del av Europas ansikt mot verden.
Er det flyktningene fra krig og undertrykkelse som er det egentlige problemet, eller er det høyrepopulistene som ser dem som en fare for Europa?
Situasjonen langs grensene er konsekvensen av en politisk situasjon i Europa der viljen til å bruke vold mot mennesker på flukt er større enn viljen til å finne reelle løsninger.
Det er ingen tvil om at situasjonen politisk er krevende. Høyrepopulistiske krefter er gode til å innkassere seire på bekostning av mennesker på flukt.
Så er spørsmålet: Er det flyktningene fra krig og undertrykkelse som er det egentlige problemet, eller er det høyrepopulistene som ser dem som en fare for Europa?
