Se for deg din egen 18-åring. Ville du ha sendt hen ut i verden på egen hånd med kun et fast månedlig bidrag? Litt tilfeldig overlatt til livets utfordringer, slik som de aller fleste ungdommer, men med en begrenset mulighet til å kontakte deg eller andre omsorgspersoner når de trenger hjelp eller støtte.
Som foreldre ville vi ikke tillatt det, men det er akkurat det den norske stat gjør overfor de ungdommene som trenger oss aller mest – barnevernsbarna.
De færreste foreldre velger å sende 18-åringen ut av huset uten noen grad av oppfølging og støtte etter 18-årsdagen. Fordi vi vet at tilhørighet og trygghet må sikres i mange år etter utflytting.
Det har vært kjærlighet, omsorg, rådgivning og trøst døgnet rundt – og det fortsetter helt til veis ende. Foreldre har engasjert seg i retningsvalg og karrieremuligheter fra barnet gikk på ungdomsskolen. Selvstendighetstrening, ansvar og økonomisk fornuft har vært innprentet siden tiårsalderen.
Ungdom med tiltak i barnevernet derimot, er i altfor stor grad forventet å finne veien på egenhånd – med en langt tyngre bagasje enn de fleste av oss.
Er det ett område der tilfeldighetene får råde, så er det på oppfølging av barn med tiltak i barnevernet som skal over i voksenlivet.
Med svakere forutsetninger for å mestre overgangen, forventes ungdom mange steder å gjøre dette helt alene: Fullføre skolegang, håndtere stram økonomi, bo for seg selv, håndtere traumer fra barndommen, spille det sosiale spillet og finne ut om de i hele tatt har noen å være hos på julaften.
Og alt dette nærmest overlatt til seg selv. For er det ett område der tilfeldighetene får råde, så er det på oppfølging av barn med tiltak i barnevernet som skal over i voksenlivet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I januar 2021 ble retten til ettervern utvidet fra 23 år til 25 år. Alle var enige om at dette var riktig og viktig, men så sa det stopp. Innhold, krav og forventninger utover aldersgrensen ble det ikke gjort noe med. Fortsatt vil det være hvilken kommune eller bydel du bor i som bestemmer hva slags oppfølgning, økonomisk støtte og veiledning du skal få.
Selv om en nylig utflyttet ungdom ikke nødvendigvis elsker de stadige oppringingene fra mamma, så er tryggheten det representerer verdifull.
Hvilke økonomiske rammer kommunen har, og om arbeid med ungdom prioriteres i barneverntjenesten, får dermed en direkte betydning for den enkeltes mulighet til et godt voksenliv. Tilsvarende tilfeldig er det hvilken kompetanse og erfaring kontaktpersonen din i tjenesten har.
For selv om en nylig utflyttet ungdom ikke nødvendigvis elsker de stadige oppringingene fra mamma, så er tryggheten det representerer verdifull. På samme måte vil en ungdom som er vokst opp i offentlig omsorg kunne ha behov for omsorg også etter fylte 18 år.
Omsorgsbehovet skrus ikke av selv om myndighetsalderen er nådd. Det er fullstendig innlysende for alle som har hatt barn.
Staten er derimot ikke enig. Det er ikke noe krav til ettervern i dag utover det «alminnelige forsvarlighetskravet». Og for mange tjenester er «forsvarlig» vurdert til å være en hybel; «Vær så god, og lykke til!». Ungdommer opplever alt for ofte at ettervernstiltakene dekker deres praktiske behov, men ikke den emosjonelle og relasjonelle omsorgen de har behov for.
Viktigheten av å lykkes med godt ettervern er dokumentert både økonomisk og empirisk. Samtidig er det flere enn oss som finner det urovekkende, og ikke minst urettferdig, at tilfeldighetene skal få fortsette å råde som de gjør i dag.
Det blir en rettighet uten innhold når det er opp til hver enkelt barneverntjeneste å definere hva du har behov for og hva som er forsvarlig.
Helsetilsynet peker på et «urovekkende bilde» i sin rapport fra 2020 med den beskrivende tittelen «En dag – så står du der helt aleine». For selv om ettervern nå er rettighetsfestet frem til du er 25 år, så er det en rettighet uten innhold når det er opp til hver enkelt barneverntjeneste å definere hva du har behov for og hva som er forsvarlig. Sett i lys av hva de har råd til, av kompetanse og forståelse for hva ungdommen trenger.
Barneverntjenestene må starte tidlig, prioritere og jobbe systematisk med de forhold som er nødvendige for at ungdommen lander i en voksentilværelse med stabilitet og støttende relasjoner rundt seg.
Ungdom med erfaring fra barnevernet er akkurat så ulike som alle andre ungdommer, så tjenestene må ha en bredde i tilbudet som treffer de behovene ungdommene har.
For selv om innholdet i loven er svakt, bør tjenestene sikre fleksibilitet i sin tilnærming til barnets beste og prioritere økonomisk for å få dette til. Mandatet ligger der, hvis tjenestene gis anledning til å bruke det.
Ettervern kan ikke bli en salderingspost i en presset kommuneøkonomi. En 19-årings behov vil alltid tape mot en 5-årings.
Ettervern skiller seg fra mye av det andre arbeidet i barneverntjenesten. Relasjonen mellom den ansatte og ungdommen er selve kjernen i tiltaket. De som er gode på ettervern er mer enn saksbehandlere, i praksis er de miljøarbeidere.
Dette fordrer en annen tilnærming til arbeidstid, da ungdommers liv ikke bare skjer mellom åtte og fire på hverdagene. Og særlig viktig i disse dager: Ettervern kan ikke bli en salderingspost i en presset kommuneøkonomi.
En 19-årings behov vil alltid tape mot en 5-årings. Kommunen må anerkjenne at å investere i godt ettervern handler om å se omsorgsansvaret sitt i mål – for å forhindre utenforskap blant kommunens unge voksne.
Vi er på overtid med å fylle ettervernet med et innhold der staten oppfyller sitt omsorgsansvar. Barne- og familieminister Kjersti Toppe: Du er barnevernsbarnas øverste «forelder» – er du ansvaret ditt bevisst?
