Kodak var filmrullprodusenten som gikk under på poetisk vis. Begrepet «Kodak Moment» gikk fra å beskrive analoge bilder av store opplevelser, til å symbolisere manglende omstillingsevne med katastrofale følger.
Ikke bare ble Kodak utkonkurrert av digitalkameraet: Det var til alt overmål også Kodak som fant det opp. Istedenfor å bruke sin egen oppfinnelse til å omstille seg, la de den i en skuff. Det gikk som det måtte gå.
Kodak er ikke alene. Når en braksuksess blir truet, går de fleste i benektelse. Typiske symptomer er:
- Klokkertro på at gammel suksess vil fortsette.
- Manglende evne til å skape ny giv.
- Ledere som kontinuerlig trosser advarsler.
Staten er blitt stor, og den har tatt mye av det rommet private aktører kunne brukt.
Norge er blitt søkkrike på olje og gass, men denne økonomien er ikke lenger bærekraftig. Vi må omstille oss, og det haster. Å bygge en ny økonomi som gir like store inntekter, vil ta flere tiår.

Det som er unikt med Norge er at staten de siste 50 år har hatt rollen som primær verdiskaper, gjennom sentralisert kontroll, strenge reguleringer og direkte eierskap i olje- og gassektoren. Staten er blitt stor, og den har tatt mye av det rommet private aktører kunne brukt.
Staten er i praksis landets største selskap.
Modellen er bygget for å utnytte én naturressurs, og for å omfordele rikdommen på rettferdig vis. Det er ingen erfaringer som tilsier at den vil fungere like godt til å bygge opp en ny, mangfoldig økonomi basert på kunnskap og innovasjon.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Tvert imot peker både data og erfaringer en annen vei. Likevel fortsetter staten å vokse.
Er den Norges kamerarull? Er vi i et «Kodak Moment» – et karbonøyeblikk?
Innovasjon er dypt uforutsigbart. Suksesser blir latterliggjort, genierklærte ideer feiler grovt. Ingen vet hvem som vil lykkes, eller hvor det neste gjennombruddet kommer.
Innovasjon drives frem av ildsjeler. Med sine innsikter og visjoner har de drivkraften til å skape noe banebrytende og stort.
Selv ikke den mest erfarne gründer eller investor, eller politiker eller byråkrat for den saks skyld, kan vite. Omtrent 9 av 10 oppstartsselskaper blir aldri store nok til å gi det bidraget vi behøver. Vi trenger mange team, og mange forsøk for å lykkes.
Staten kan ikke lete etter vinnere slik den leter etter olje. Eller forstå på forhånd hvor det er best å satse. Den er ikke synsk.
Innovasjon drives frem av ildsjeler. Dataene er tydelige: Man kommer lengst når gründerne beholder innflytelsen. Med sine innsikter og visjoner har de drivkraften til å skape noe banebrytende og stort. Blir det for mange kokker, blir utfallet mindre verdiskapende – for bedrift og samfunn.
Staten kan ikke lede en slik utvikling. Det er det enkeltmennesker som må gjøre.
Innovasjon trenger et jordsmonn der ideer, teknologier og mennesker påvirker hverandre. Slike økosystemer er selvregulerende, mangfoldige og har stor tilpasningsevne.
Staten setter rammer med lover og regler. Samfunnet setter rammer med verdier og holdninger. Resten er opp til kreativiteten.
Økosystemer bygges med «pay it forward»: Når du lykkes, hjelper du de neste i rekken ved å investere, gi råd og støtte. De forventes å gjøre det samme, når de selv lykkes. Slik ble Silicon Valley bygget, og vi kan gjøre det samme – kanskje med et bedre verdigrunnlag.
Staten er hierarkisk, og søker kontroll og forutsigbarhet. Den egner seg til å sette rammevilkår, men har ikke smidigheten som trengs til å være innovatøren selv.
Staten har skapt en sterk mistillit som rokker ved kronargumentet for høyt skattetrykk: Politisk forutsigbarhet.
Gründere i Norge reagerer ikke på dagens politikk, fordi de ikke ønsker å betale skatt eller har sluttet å bry seg om norske verdier. De reagerer fordi staten oppleves som alvorlig hemmende.
Staten pålegger dem ekstra personlig risiko, ved å beskatte dem som om de er rike, lenger før de vet om de vil lykkes. Den gjør det vanskelig for dem å holde kontroll på selskapet sitt i oppskalering, med skatteregninger de ikke har råd til å betale – med mindre de er bemidlet fra før. Den gjør det vanskelig å tiltrekke seg nødvendig utenlandsk kompetanse, som får exit-skatt når de drar hjem igjen – selv om selskapet gikk konkurs etter at de flyttet.
Det er mer, men verst av alt: Staten har skapt en sterk mistillit som rokker ved kronargumentet for høyt skattetrykk: Politisk forutsigbarhet. Det har ført til kapitaltørke, tapte muligheter og kritisk tap av moment.
Legger vi en høyt utdannet befolkning i skuffen?
Våre sosialdemokratiske naboer viser at det er mulig. Sverige, Danmark og Finland har lyktes med å bygge kunnskapsdrevne økonomier.
Skattedebatten dreier seg om næringslivet, men den angår oss alle. Etter 50 år med staten i førersetet mangler vi referanser og rollemodeller som viser hva verdiskapning kan være, og hvem fremtidens verdiskapere er.
I mellomtiden står regjeringen på sitt. De skal angivelig støtte innovasjon og gründerskap, samtidig som staten blir større og næringslivet mindre. Er det verdikamp eller maktkamp?
Vi trenger ikke gi slipp på verdiene våre. Vi kan styrke dem. Vi kan bruke dugnadsånden, og vi kan bygge på tilliten og villigheten vi har til å dele og hjelpe hverandre.
Våre sosialdemokratiske naboer viser at det er mulig. Sverige, Danmark og Finland har lyktes med å bygge kunnskapsdrevne økonomier. De har en stat under halvparten så stor som den norske, i forhold til innbyggertall.
Stockholm er på topplisten over Europas beste startup-økosystemer. Svensk økonomi er 20 ganger så innovativ som vår. De har vært tro mot seg selv, de har sluppet mangfoldet til.
Hva vil fremtidige generasjoner si, hvis vi trosser disse erfaringene og feiler? Hva svarer vi, når de spør hvorfor vi tviholdt på gammel suksess?
Det er på tide å ta stilling til noen overordnede spørsmål, og heller la løsningene følge av svarene vi kommer frem til:
- Hva skal vi leve av etter oljen?
- Hvordan skal vi holde på verdiene våre? Hva annet bør vi la gå?
- Små forskjeller er i dag en mye omtalt verdi. Hvilke flere verdier har vi? Hvor står tillit, dialog, mangfold og enkeltmenneskets frihet?
Vi er alle heldige som bor i Norge. Vi må omstille oss hvis fremtidige generasjoner skal kunne si det samme.