Debatt

«Den der jobben må du holde fast på!» sa han med tyngde i stemmen

Besteforeldrene mine skjønte lite av hva jeg drev på med. Men da jeg fortalte bestefaren min at jeg hadde fått fast stilling i staten, lyste øynene hans opp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg kommer i likhet med ganske mange ansatte i høyere utdanning ikke fra en familie hvor en akademisk karriere har vært vanlig. Forfedrene mine har i all hovedsak vært bønder opp gjennom generasjonene, og jeg vokste selv opp på et småbruk to mil utenfor Røros i siste fjerdedel av forrige århundre.

På et eller annet tidspunkt i min ungdom bestemte jeg meg for å studere fysikk.

Besteforeldrene mine som drev gården da jeg vokste opp, skjønte lite av hva jeg drev på med.

«Nei, det der ligg fer høgt ferr meg», eller «det der skjønne je itjnå tå» var gjennomgangstoner.

Om jeg ga ut en bok, tror jeg nok bestefaren min hadde blitt betydelig mer både imponert og glad om jeg hadde skutt en elg - i hvert fall om det hadde vært en okse med bra med tagger på geviret.

Det var derimot ett unntak.

Da jeg fortalte bestefaren min at jeg hadde fått fast stilling på daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag midt på 2000-tallet, lyste øynene hans opp.

«Den der jobben må du holde fast på!» sa han med tyngde og overbevisning i stemmen. Noe jeg da også har gjort.

En fast jobb i staten ga en sikkerhet også bestefaren min visste å verdsette!

Det å ha en fast stilling i staten har tradisjonelt vært den sikreste jobben man har kunnet ha i Norge.

Det er ikke bare et stillingsvern for den ansatte. Det er et vern av fellesskapets interesser.

Noen vil kanskje mene det er urimelig, men det er svært gode grunner til at statsansatte skal og må ha en ekstra jobbsikkerhet. Ansatte i staten driver med forskning og utdanning, men også i stor grad med forvaltning.

Statsansatte i ulike roller skal med bakgrunn i sin ekspertise ta beslutninger på vegne av fellesskapet på et nøytralt faglig grunnlag, uavhengig av om f.eks. deres nærmeste leder eller rådende politiske vinder mener noe annet.

En svært sterk jobbsikkerhet er en nødvendighet for å beskytte både den frie forskningen og forvaltningen mot press og forsøkt på maktmisbruk. Det er ikke bare et stillingsvern for den ansatte. Det er et vern av fellesskapets interesser.

Dessverre har vi sett at lovendringer de senere årene har fjernet en del av rettighetene ansatte tidligere hadde.

Man har fortsatt fortrinnsrett til andre stillinger i staten, men man har f.eks. ikke lenger rett til såkalt «ventelønn» for å forsørge seg mens man venter på at en stilling skal åpne seg. For vitenskapelig ansatte med tidvis smal spisskompetanse, kan det også være krevende å finne en annen stilling.

For mange ansatte på universiteter og høgskoler har derfor en trygg finansiering av institusjonene hvor de jobber, vært et viktig grunnlag for den jobbsikkerheten og langsiktigheten de har forventet og som har gjort stillingene attraktive.

Flere institusjoner varsler nå at det vil bli oppsigelser av faste ansatte innen høyere utdanning på et nivå vi aldri tidligere har sett i norsk historie.

Den langsiktigheten har nå forvitret - først under Erna Solbergs regjeringstid, som innførte tradisjonen med årlige flate, faste kutt i budsjettene i staten.

Dagens regjering lovte å avslutte praksisen, men fjernet lite annet enn budsjettposten - kuttene av samme størrelsesorden ble videreført i andre poster.

Kombinert med andre endringer, som et plutselig og overraskende kutt som følge av endringer i beregningen av pensjonsutgifter, og et midlertidig men krevende kutt til Forskningsrådet, har dette nå ført en rekke universiteter og høgskoler ut i en krise.

Flere institusjoner varsler nå at det vil bli oppsigelser av faste ansatte innen høyere utdanning på et nivå vi aldri tidligere har sett i norsk historie.

I tillegg til pågående oppsigelsesprosesser ved flere av NTNUs fakulteter, har både Universitetet i Stavanger, Høgskolen på Vestlandet, og Høgskolen i Østfold sagt at oppsigelser er ventet.

Dette er selvsagt et problem for de det gjelder, men er det et samfunnsproblem? Jeg mener ja.

Jeg har selvsagt studiekamerater som har valgt seg jobber i privat sektor. De tjener gjennomgående hundretusener mer enn meg og mine kolleger i året.

Dette er ikke noe nytt, men mange har ønsket å jobbe på universitetet på tross av det på grunn av andre goder som følger jobben - som muligheten til å drive nysgjerrighetsdrevet forskning på det man brenner for, det å ha et eget kontor, og ikke minst på grunn av tryggheten som ligger i jobbsikkerheten i staten.

Når budsjettkutt fører til både økt avhengighet av å skaffe eksterne prosjektmidler, press på areal og dårligere jobbsikkerhet, undergraver man samtidig omtrent alle konkurransefortrinnene universiteter og høgskoler har hatt innen rekruttering.

Dersom man vil at framtidens ingeniører, lærere, leger mm. skal bli gode og kompetente profesjonsutøvere som bidrar til vekst og velferd i Norge, bør man sørge for å rekruttere av de beste til å utdanne dem.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt