En gang hadde vi en løsning som het aktiv sykemelding, der den ansatte i mindre grad bekymret seg for om arbeidstreningen ga uttelling for arbeidsgiver. Det var ikke arbeidsgiver som dekket lønnskostnadene de timene arbeidstaker var på arbeidsplassen.
Dermed var det lettere for den ansatte å tilpasse dagen i takt med helseutfordringen sin.
Mistet vi noe da vi gikk bort fra denne ordningen?
Felles for oss alle er at det kan komme dager eller perioder der vi trenger sykemelding. Men blir sykefraværet langvarig, kan det bli et problem, ikke minst for den ansatte selv.
Den berømte «dørstokkmila» kan oppleves uoverstigelig etter lang tid borte fra jobben – og den naturlige kontakten med arbeidsplassen er byttet ut med skjemaer og obligatoriske møter.
Hva skjedde? Historikken er som følger: Avviklingen av ordningen med aktiv sykemelding var et resultat av forhandlingene om ny IA-avtale i 2011.
Den berømte «dørstokkmila» kan oppleves uoverstigelig etter lang tid borte fra jobben.
På det tidspunktet hadde evalueringer vist at denne ordningen ikke ga de riktige insentivene, og at arbeidstakere i snitt ble lenger sykemeldt hvis de var aktivt sykemeldt.
Arbeidstreningen skulle heller ivaretas ved å øke bruken av gradert sykemelding – og tanken var at samfunnet da kunne hente ut en større andel restarbeidsevne.
Arbeidsgiver måtte nå betale for sin utnyttelse av restarbeidsevnen – og ikke få gratis arbeidskraft slik aktiv sykemelding kunne gi.
Dette har skapt en forventning om, og et behov for, en arbeidsytelse som tilsvarer friskmeldingsgraden. Arbeidsgiver betaler tross alt for arbeidsytelsen.
Hva er det som gjør at mange blir helt borte fra jobben – lenge? Kan det være at terskelen for å komme tilbake blir for høy?
Men det ser ikke ut til at gradert sykemelding fungerer noe bedre. Sykemeldingstallene omtales som «alarmerende». Tall fra Nav viser at det legemeldte sykefraværet nasjonalt har økt fra 4,8 prosent i 2019 til 5,6 prosent i 2023.
Flere blir sykemeldt 100 prosent fra jobben, slik at arbeidsgiver heller kan hente inn vikar. Da forsvinner imidlertid elementet med jobbtrening – det vil si å kunne trene opp en restarbeidsevne, samt muligheten til å opprettholde de sosiale relasjonene med kollegaer.
I mange av sakene om sykmeldinger har jeg savnet omtanken for de sykemeldte.
Dersom det offentlige tar et større økonomisk ansvar for at den syke kan være i arbeidstrening, kan det gi en lettere vei tilbake til arbeidslivet.
Hva er det som gjør at mange blir helt borte fra jobben – lenge? Kan det være at terskelen for å komme tilbake blir for høy? At kontakten med arbeidsgiver blir for skjemapreget – med for lite mulighet til en naturlig kontakt?
Burde det ikke heller være slik at arbeidsgiver pålegges lønnskostnader først når den ansatte er frisk nok?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Frem til det bør det være en avklaringsperiode hvor den ansatte tilvennes og trenes opp for tilbakeføring til arbeid. Det kan skje ved å være til stede på arbeidsplassen uten at arbeidsgiver må ta regningen.
Her er det ikke arbeidsytelsen som er det viktige – men heller veien tilbake.
Dersom det offentlige tar et større økonomisk ansvar for at den syke kan være i arbeidstrening, kan det åpne dørene til økt arbeidstrening forut for – eller i kombinasjon med – en gradert sykemelding. Det kan gi en lettere vei tilbake til arbeidslivet og det sosiale fellesskapet som er veldig viktig for mange.
Jeg mener at dette bør vurderes som et alternativ i forhandlingene om den nye IA-avtalen.
