At tidene skifter vet vi. At gamle verdier må tåle møtet med nye tider er bare slik det skal være. Også politiske prioriteringer må reflektere dette. Så hvorfor er så mange høyrevelgere så opprørte som vi er nå, etter den forestillingen som Oslos kulturbyråd fremførte i spørretimen i Oslo rådhus onsdag 23. oktober?
Gjennom hele spørretimen ble byråden bedt om å besvare betimelige spørsmål rundt byrådets svært kritikkverdige avviklingsprosess av Oslo Nye Teater. Byråden etterlot et gjennomgående inntrykk av at hun enten ikke kunne, eller ikke ville svare seriøst. Frustrasjonen hos opposisjonspolitikerne som opplevde å ikke engang bli tatt på alvor nådde sin topp når byråden ble konfrontert med at det som hun står og fremfører er ren, orwellsk nytale. Byrådens svar begrenset seg til et latterutbrudd! Men kanskje var egentlig dette lille opptrinnet både avslørende og talende: hun demonstrerte jo bare det vi alle kan se, at byrådets beslutning om de facto å nedlegge Oslo Nye Teater allerede er tatt, og at innvendinger ikke blir tatt seriøst.
Oslo Høyre gir nå avkall på en historisk tradisjon for å hegne om den klassiske kunsten og kulturen. Dagens mantra er mer privatisering og mer kommersialisering, og dermed en eskalerende forflatning av rammene for det som gjør oss mennesker til mennesker: å kunne ta del i den gode kulturen som ikke minst våre teatre inviterer til. Ikke all kultur kan «lønne seg» økonomisk gjennom inngangsbilletter alene. Hvem er tjent med at bare de rike kan oppleve magien som gode teatre kan skape? Har virkelig dette blitt Oslo Høyres nye kultursyn?
Vi vet at kultur koster penger – men dette er en investering vi som samfunn må ta dersom vi mener alvor med at vi skal være en kulturnasjon for alle.
Vi vet at kultur koster penger – men dette er en investering vi som samfunn må ta dersom vi mener alvor med at vi skal være en kulturnasjon for alle, som skal favne alle. Fra før hadde vi bare ett politisk parti på borgerlig side som åpent sto for et kultur- og samfunnssyn der ikke-kommersiell kultur ikke hadde livets rett. Nå har vi visst tre, siden også Oslo Venstre ivrer for samme sak.
Utenfor Rådhuset demonstrerte de ansatte, skuespillerne og teaterhåndverkerne som sammen skaper teatrene våre. De prøvde å forklare bystyret hva som faktisk forsvinner dersom kuttene blir virkelighet. Johannes Joner fremholdt at all denne spesialiserte teaterkompetansen nå vil gå tapt, og at dette aldri kan gjenskapes.
Les også: Hvem skal være hos den som skal dø?
Kulturbyrådens svar? At Oslo Nye Teater «selvsagt ikke skal nedlegges»! Hun støtter seg stadig på salige George Orwell. Halmstrået hennes er at «noe» fortsatt skal hete Oslo Nye Teater – et eller annet sted i byen. Ingen vet hvor, eller hva dette er, men «noe» skal visst hete Oslo Nye Teater – og da er visst alt bare bra?
Det er så fattig, så snevert og så historieløst at det savner sidestykke.
Det enkle faktum er at det teateret som gjennom hundre år har bygd seg opp til det vi i dag kjenner som Oslo Nye Teater forsvinner med bystyrets budsjettrammer. Også kulturbyråden vet dette utmerket godt, men innrømmer det ikke, og tar seg ikke bryet med å begrunne hvorfor det må bli slik. For saken er jo avgjort.
Det er der vi er nå. Et borgerlig byråd som vil nedlegge byens eget kjære teater. Det er så fattig, så snevert og så historieløst at det savner sidestykke. Jeg vet ikke om det er dette som er det verste for oss som trodde på Høyre, eller om det verste er den utilslørte maktarrogansen som denne prosessen har demonstrert. Dagens versjon av Oslo Høyre er uansett fjernt fra det Høyre som vi allment kulturinteresserte mennesker tidligere trodde på og kunne ha tillit til. Det de gjør nå kunne heller ikke vært fjernere fra det mandatet som vi trodde vi ga Høyre gjennom stemmeseddelen. Denne tilliten har Oslo Høyre selv skuslet bort nå.
Les også: Nei, regjeringen gjør meg ikke trygg