Vi debatterer bruk av skjerm og mange er enige om både reduksjon og begrensning av bruken, men fasiten framstår langt fra som et tastetrykk eller sveip unna.
Vi vet fra studier at for mye skjerm har negativ påvirkning på oss. Særlig på de yngste, der kropp, sinn, hjerne og sosiale ferdigheter er under ombygging og utvikling (Helsedirektoratet).
Men den økende tiden vi tilbringer med blikket fiksert på et rektangel på 16 x 7 centimeter, handler også om noe annet. Det medfører et eksistensielt ubehag.
For tanken om et skjermbegrenset liv for oss selv – og ikke minst barna våre – framtrer også så intuitivt riktig. Den gnagende følelsen når vi, nok en gang, sitter framoverbøyd over smarttelefonen og poden like ubevegelig er limt til sin egen skjerm.

Ubehaget spiser oss liksom opp innenfra. Tiden som smuldres bort og følelsen av å skulle ha drevet med noe annet istedenfor – som for eksempel å «være til stede».
For vi vet at tilstedeværelse er bra, men hvorfor?
Først, belyst med et eksempel fra eget liv: Foran PC-skjermen, i jobben på sykehuset, tar jeg på meg hodetelefonene og setter på musikk for å distrahere meg bort fra kjedsomheten av skrivearbeidet. Svenske visesanger er rolig og behagelig bakgrunnsmusikk, tenker jeg. Men idet Cornelis Vreeswijks stemme flommer ut av det overprisede headsettet, treffer «noe» i musikken «noe» i meg.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det siste året har jeg vært gjennom en livskrise. Mange av oss som har vært der, vet at selv hvor ordinært dagen har startet, kan sorgen plutselig skylle over deg som en ettermiddagsvarm og skumtoppet bølge i solgangsbrisen.
Kreftene slenger deg rundt som et tøystykke i en trommel. Akkurat der og da var løsningen for meg å lukke kontordøren, la det stå til med snørr og tårer, for så vri meg selv opp for å være – ja, nettopp – en slags til stede i neste avtale.
Mange av oss som har vært i en livskrise, vet at selv hvor ordinært dagen har startet, kan sorgen plutselig skylle over deg.
Når pliktene for dagen var unnagjort, spurte jeg meg selv både fortumlet og nysgjerrig om «hva som hadde skjedd»? Var det Vreeswijk sine tekster om den universelle lidelse? Var det hans varme røst av nostalgi, men samtidig fullkomne nærvær i hvert ord?
Men plutselig kom bilder fra barndommen til syne, i form av mine hardtarbeidende foreldre med røtter fra både østlandsk trausthet og vestlandsk beskjedenhet. Minner av at de tok sine velfortjente pauser i hverdagens slit og plikter og satte på en LP med Cornelis eller andre viser. Noen ganger kom gitaren fram.
Da var gjøremål, ytelser, prestasjoner og bekymringer lagt bort, for oss alle. Et usynlig og metafysisk rom oppsto, der opplevelsen av tid ble opphevet, i en slags tilstand av flyt. Vi bare «var». Sammen, helt uten avbrudd fra verden der ute.
Ved å se tilbake på dette, spredte en varme seg rundt i kroppen min og ga plass til sorgen på innsiden, den som trengte å komme til overflaten.
Å være «til stede» er en kjærlighetserklæring til både deg selv og de rundt deg. Å kople oss på hverandre er et dypt menneskelig behov og er grunnlaget for en sunn eksistens.
Hvorfor er disse øyeblikkene så viktige for oss? Hva skjer når vi bare «er»?
For det første kan vi være i kontakt med egen kropp, med følelsene våre og opplevelsen av «å være seg selv». Vi er påkoplet akkurat den vi er, i akkurat det øyeblikket. Og fra det kan magi oppstå, ved at vi kopler oss på den andre, nettopp slik hun eller han er, akkurat her og nå.
Når denne kontakten oppstår, opplever vi den fremste form av aksept, av både andre og oss selv. Det gis plass til det gode og det vonde, både smerte og glede kan ta form.
Slik kunne jeg gå videre; med dagen, med sorgarbeidet og etter hvert i livet.
Slik kjennes grunnleggende trygghet ut. Derfor er å være «til stede» en kjærlighetserklæring til både deg selv og de rundt deg. Å kople oss på hverandre er et dypt menneskelig behov og er grunnlaget for en sunn eksistens.
For å ta det litt videre; siden dette «Vreeswijk-rommet» fantes inne i meg, kunne jeg hente det fram og tåle å være i kontakt med den mektige sorgbølgen, la den rive i meg og skylle meg tilbake på land, og dermed ivareta et viktig menneskelig behov i meg.
Slik kunne jeg gå videre; med dagen, med sorgarbeidet og etter hvert i livet.
Å tåle å være i kontakt er altså én av flere grunnleggende aspekter ved god psykisk helse.
Samtidig vet jeg hvor lett det er å ikke ville være i det som skjer på innsiden, men heller forføres av ubegrensede mengder blått skjermlys. Hvordan det glipper igjen og igjen.
Ubehaget, det som gnager innvendig, er at all teknologien blokkerer tilstedeværelsen fra de små møtene av kontakt.
Rytmen i scrollingen som gjør at jeg nok en dag bytter bort for mye av livet mitt mot mer dopamin og umiddelbar belønning. Hvor praktisk det er når barna er «underholdt» og fristelsen til å unngå nok en «skjermkamp» i heimen.
Dessuten er det fint å holde kontakt med gamle venner og knytte nye vennskap gjennom sosiale medier. Og det er mange spennende videospill som gir glede, læring og knytter sosiale bånd.
Ubehaget, det som gnager innvendig, i avledningen fra alle skjermene, appene, spillene, strømmetjenestene, hodetelefonene med lydbøkene og podkastene, er at det blokkerer tilstedeværelsen fra de små møtene av kontakt; fra kassadamen, vaskemannen og naboen – til de dypere øyeblikkene med de aller nærmeste og til stundene der vi bare trenger å være til stede i eget selskap.
Utviklingen har gått så fort. Toget suser av gårde, fra stasjon til stasjon – og vi vet ikke hvor vi skal av.
For når tenåringen ikke løsriver seg fra verden der inne i skjermen, mens fokuset hans trenger å være på den massive ombyggingen på innsiden og når førskoleungen dras vekk fra alt det nye og ukjente som skjer inne i henne og i omgivelsene rundt. Når det begrenser eller hindrer oss fra å ha en intim og nær relasjon med oss selv, er ubehaget eksistensielt.
Og utviklingen har gått så fort: Skjermer, sosiale medier, algoritmer og kunstig intelligens. Toget suser av gårde, fra stasjon til stasjon – og vi vet ikke hvor vi skal av. Samtidig frykter vi at mennesket i oss blir forlatt. At flammene fra leirbålet slukner og dør.
Men det er også dette besværet som gjør at vi til slutt vil klare å trekke i bremsen og finne et trivelig sted for avstigning. Et sted vi lever i større harmoni mellom hva teknologien gir og hva teknologien tar.
----------------
Vem bryr sig om hur dagarna går?
De vandrar som de vill
Medborgare, om ett hundra år
Finns du ej längre till
Då har nån annan tagit din stol
Det vet du inte av
Du känner varken regn eller sol
Ner i din mörka grav
Vem bryr sig om hur nätterna far?
Jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
Dolt i min älsklings hår
Cornelis Vreeswijk, «Somliga går med trasiga skor», 1968.