Debatt

Sykelønnen: En av Norges hellige kuer

Vi har sterke meninger om så mangt. Sykelønnen, derimot, den diskuterer vi bare i den innerste tryggeste krets når vi har forsikret oss om at alle i rommet er av lik oppfatning.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse dager forsøker den ene politikeren etter den andre å overbevise oss om at nettopp de har funnet løsningen på hvordan få ned verdens høyeste sykefravær, faktisk det høyeste vi har hatt i dette landet på 15 år. Over 7 % av Norges befolkning er syke.

Fisk, tran, frisk luft, fem ukers ferie, grodag, 37,5 timers arbeidsuke og inkluderende arbeidsliv har ikke klart å holde oss nordmenn på beina. Våre politikere av alle farger har ikke bare gode løsninger på problemet, men løsningene deres innebærer også at ingen arbeidstakere vil få det verre, alle skal ha det akkurat like godt som før.

Norge skal bruke noe mer penger på å aktivere og motivere våre unge slik at de får litt mer lyst til å gå på jobb. Legene skal miste litt råderett, samtidig som arbeidsgiverne skal straffes økonomisk for at deres ansatte trives bedre hjemme.

Sykelønnsordningen vi har, i det vi liker å omtale som verdens rikeste land, er en av våre hellige kuer. Taxfree og skolekorps er andre.

Det er denne herlige cocktailen vi skal fylle i vår hellige gral og gulpe ned mens vi håper at ting vil gå over, nesten helt av seg selv.

At ikke resten av Europa følger i Norges fotspor er jo ikke noe annet enn et lite mirakel.

Sykelønnsordningen vi har, i det vi liker å omtale som verdens rikeste land, er en av våre hellige kuer. Taxfree og skolekorps er andre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

I Norge, der vi er så stolte av vår gode takhøyde, kan vi nemlig snakke om og debattere hva som helst, men bare nesten.

Vi sitter rundt våre kjøkkenbord og har sterke meninger om hvorvidt Esben Esther Pirelli Benestad bør få praktisere som lege, om styringsrenten er på riktig nivå, og vi har fantastiske løsninger på klimaproblemene i verden.

Sykelønnen, derimot, den diskuterer vi bare i den innerste tryggeste krets når vi har forsikret oss om at alle i rommet er av lik oppfatning.

Politikerne våre vegrer seg også for å berøre temaet, for hva vil skje med de stemmene de er så avhengige av i neste runde? Gud forby at Norge får over 50 % sykmeldte, da vil jo politikerne måtte argumentere for flere sykmeldte for å sikre seg et gjenvalg.

Et overordnet spørsmål er jo hva som definerer en god sykelønnsordning. «Deilig vær i dag» sier Astrid i bikini på balkongen med en paraplydrink i hånden mens solstrålene svir det ytterste cellelaget. Knut, derimot, som er bonde på Hadeland, fortviler over mangel på nedbør.

Vår opphøyde ytringsfrihet stopper nok der våre hellige kuer beiter.

Hva er en god ordning? Er sykelønnsordningen god når den tapper staten for penger? Er den god når bedrifter sliter med å holde hjulene i gang på grunn av rekordhøyt sykefravær?

Er ordningen god når den gjør slik mange mener; syke enda sykere? Definerer vi den som god utelukkende basert på at den syke ikke skal tape inntekt, er det så enkelt?

En av Norges mest populistiske politikerne, Mímir Kristjánsson, klarte her om dagen å nå et absolutt lavmål da han på «Politisk kvarter» i NRK uttalte at siden vi har verdens beste fotballspillere og mellomdistanseløpere, så burde vi juble for verdens beste sykelønnsordning.

I samme sending gjentok Høyre til kjedsommelighet at de ikke ville gjøre kreftsyke og de som har vært utsatt for alvorlige ulykker fattige.

Hva er det med oss som ikke våger å snakke om vanskelig ting, men umiddelbart knebler diskusjonen ved å stemple våre meningsmotstandere som ekstremister?

Jeg vil selvsagt ikke at kreftsyke skal dø på en hybel, jeg mener ikke at Tom på Toten skal ha en grusom jul fordi han ikke får kjøpt akevitt på taxfree, som jeg ønsker å legge ned. Jeg hater heller ikke barn, men misliker skolekorps sterkt, og som bergenser våger jeg til og med å si at buekorps er en uting.

Det må være lov å ha slike meninger.

Vi anklager Sverige for ikke å ha snakket åpent om innvandring og integrering og relaterer deres utfordringer i dag til nettopp dette fenomenet. I Norge kjemper derimot politikerne om å ha den strengeste innvandringspolitikken i jakten på flere velgere. En hellig ku er nå slaktet.

Norge sliter alvorlig med at psykiske lidelser galopperer. Stadig flere faller utenfor samfunnet på grunn av angst, og selvmordsraten viser en bratt kurve oppover. Seks ganger så mange dør av selvmord i Norge som i trafikken.

For over 20 år siden gjorde en av våre nå historiske politikere, Kjell Magne Bondevik, det mulig å snakke om psykisk helse. Han ble til og med sykmeldt. Vi skal takke Bondevik for det – det var et viktig signal.

Det er helt akseptert å ikke gå på jobben fordi man er lei seg og føler seg litt utafor. Når man skal ta i litt ekstra for å beskrive situasjonen så har man «møtt veggen».

Norge har et krafttak foran seg for å bedre situasjonen vi har relatert til psykisk helse, men det å være lei seg er ikke det samme som å være syk, faktisk det rent motsatte. Det at vi mennesker føler sorg, glede, fortvilelse, skam, begjær og eufori er tegn på at vi er friske, kanskje til og med det som definerer oss som menneske.

Det er derimot helt akseptert å la være å gå på jobben fordi man er lei seg og føler seg litt utafor. Når man skal ta i litt ekstra for å beskrive situasjonen så har man «møtt veggen».

«Hvis du har muligheten til å kjenne etter sjøl når du er klar til å gå på jobb igjen, vil folk også gjøre det», sier LO-sjefen, og foreslår å øke antall egenmeldingsdager. At vi har nådd veggen både på ene og andre måten begynner det kanskje etter hvert til og med å bli enighet om.

Mange, og sikkert med rette, ønsker seg en hverdag med mindre jobb, kanskje til og med å bli hjemmeværende. Dette er ikke noe nytt fenomen, bortsett fra at tidligere var denne fordelingen – med urett – kjønnsdelt.

Refleksen er dessverre ikke lenger at man vurderer om familien har råd til at et familiemedlem skal være hjemmeværende, men snarere; kan man få en diagnose slik at man kan få betalt for å være hjemme.

Ja, jeg vet at jeg stigmatiserer, og nok overdriver litt, men jeg inviterer mine opponenter til å kaste den første steinen dersom de ikke kjenner til et slikt tilfelle.

Sykelønnsordningen er spesielt gunstig for politikere med grums i maskineriet, Den ene politikeren etter den andre som føler at de har dummet seg ut og kjenner litt skam, velger umiddelbart å sykmelde seg mens man tidligere nok hadde tatt på seg overdimensjonerte solbriller og gått på jobb. Kostnaden for skam skal være kollektiv – ikke individuell. Ja, jeg vet; politikere er mennesker de også.

Høy takhøyde har vi alltid vært stolte av i vårt demokrati, men jo høyere terskelen er for å ytre seg desto lavere blir det under taket.

Når Norges mest profilerte kommunist promoterer seg selv som populist og Norges blåeste parti leker slumsøstre, er det kanskje ikke så rart at vi skaper oss noen hellige kuer.

I Norge slår vi oss på brystet og er umåtelig stolte over vårt åpne samfunn og vår gode dialog. En kvalitet vi også gjerne vil eksportere til andre land.

Men obs, vår opphøyde ytringsfrihet stopper nok likevel der våre hellige kuer beiter.

Les også: – Jeg går aldri med på kutt i sykelønna

Les også: Sjukepenger er velferdsstatens kransekake

Les også: Slik vil stadig flere nordmenn møte døden. Men det er ett problem (+)

Les også: – Da er jeg gjeldsslave resten av livet (+)

Les også: Kommunenes økonomi: – En situasjon vi ikke kan ha (+)

Mer fra: Debatt