Norge står i et veiskille i håndteringen av samfunnets største utfordringer. Gang på gang har vi sett eksempler på at det satses for lite på forebygging, mens ressursene rettes mot akutte situasjoner. Hva skal til for at vi endrer kurs og begynner å prioritere en mer langsiktig strategi for trygghet?
Etter 22. juli lovet vi «aldri mer». Men har vi egentlig gjort nok for å forhindre slike katastrofer?
Flere hendelser de siste årene tyder på at systemet for forebygging fortsatt svikter.
Terrorangrepet i Bærum i 2019, der en mann angrep Al-Noor-moskeen etter å ha drept sin stesøster, og skytingen ved London Pub i Oslo i 2022, er skremmende eksempler på hvordan vi fremdeles står uten tilstrekkelige forebyggende tiltak for å bekjempe og motvirke radikalisering og vold.
Millionspørsmålet er: Hvorfor fortsetter vi å kutte i ressurser som kan utgjøre en langsiktig forskjell?
Bislett-drapet, der en psykisk syk mann bevæpnet med kniv ble skutt og drept av politiet etter å ha truet flere personer, er et annet varselsignal. Disse hendelsene er kraftige varselsignaler om at vi svikter i å fange opp de mest sårbare individene i samfunnet.
I tillegg til disse sikkerhetsmessige sviktene, har vi de siste årene sett betydelige kutt i den forebyggende delen av politiet.
Ifølge Politiets årsrapport 2023 var det en betydelig økning i antall politiårsverk i perioden 2018–2022, men dette snudde i 2023 på grunn av den stramme økonomiske situasjonen. Antallet midlertidige politiårsverk ble redusert fra omtrent 500 ved utgangen av 2022 til rundt 350 ved utgangen av 2023, noe som påvirket forebyggende arbeid, spesielt innen straffesaksbehandling og politioperative tjenester.
Videre viser innbyggerundersøkelsen at politiets lokale tilstedeværelse og synlighet ble redusert i flere politidistrikt som følge av nedbemanning.
Politidistriktene rapporterer også om økt press på ressursene, spesielt på grunn av flere samtidige store sikkerhetsoppgaver. Dette har påvirket politiets evne til å forebygge kriminalitet, da store ressurser har blitt omdirigert til akutte situasjoner og vakthold.
Nedgangen i forebyggende politiarbeid merket jeg godt da jeg jobbet som miljøarbeider. Det har ført til redusert tilstedeværelse og en svekkelse av politiets evne til å fange opp farlige personer og situasjoner i tide.
Det er i skolesektoren at mangelen på forebygging kanskje blir mest tydelig – og mest tragisk.
Men det er i skolesektoren at mangelen på forebygging kanskje blir mest tydelig – og mest tragisk. Her snakker vi om fremtiden til våre barn.
Jeg bor selv i Groruddalen, og på en skole her har budsjettkuttene vært så store at de må kutte mer enn halvparten av antallet uker med mat og helse i løpet av et skoleår.
I stedet for sammenhengende timer med undervisning, må de nå gi halve timer her og der. For de aller minste elevene er dette uheldig.
Skolen blir et sted der de taper viktige og givende erfaringer som praktiske fag gir dem. Det er spesielt sårbare elever som lider mest, og jeg mener disse kuttene fører til større frafall i fremtiden.
Dette er ikke bare et lokalt problem. Ifølge forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel har flere norske høgskoler og universiteter nå måtte kutte i stillinger, og denne nedskjæringen ser ut til å bli den «nye virkeligheten».
I stedet for å tilby lærere bedre lønn og dermed gjøre læreryrket attraktivt, står mange skoler i en situasjon der de må spare på alt. Høgskolen jeg selv studerer på må for eksempel spare 70 millioner kroner, og dette fører naturligvis til en rekke oppsigelser.
I en tid hvor vi står overfor store samfunnsmessige utfordringer, kan vi ikke fortsette å stole på en falsk trygghet.
Det nytter ikke å kutte i forebyggende tiltak og deretter forsøke å løse problemene med strengere lover og flere fengsler.
Det kan være greit å minne seg selv på at det faktisk koster mer å ha en innsatt enn å ansette to sosionomer per år i Norge.
Statistikk fra OECD viser at land som investerer tungt i forebyggende tiltak innen helse, utdanning og kriminalitet, har lavere kriminalitetsrater og færre sosiale utfordringer på lang sikt.
Vi feiler i å satse på de rette tiltakene, og åpner døren for flere kriser.
Likevel ser vi at vi i Norge, ikke bare henger etter og handler sent, men i stadig større grad kutter vi i disse viktige ressursene.
Millionspørsmålet er: Hvorfor fortsetter vi å kutte i ressurser som kan utgjøre en langsiktig forskjell?
Vi må slutte å stole på en falsk trygghet, og i stedet investere i systemer som gir varige løsninger.
Forebygging må komme først – i helse, sikkerhet, utdanning og politiets arbeid.
Forebygging er nemlig ikke en luksus, det er en nødvendighet.
Jeg mener at vi feiler i å satse på de rette tiltakene, og åpner døren for flere kriser. Politikerne må handle, men også at de setter forebygging øverst på agendaen, parallelt med brannslukking.
