Innføringen av kompetansemål i norsk grunnskole skulle skape mer elevaktivitet og gjøre skolen mer relevant for elevene. Reformskaperne bak Kunnskapsløftet 2006 mente at tradisjonelle, innholdstunge læreplaner hørte fortiden til. Løsningen ble å innføre «åpne» læreplaner som la vekt på elevenes læring, grunnleggende ferdigheter og kompetanse. Det var svært bred enighet blant eksperter, byråkrater, politikere og interesseorganisasjoner for endringen.
14 år senere, med Kunnskapsløftet 2020, reduserte regjeringen antallet kompetansemål, la noe mer vekt på utforsking og en kjerne av hva elevene skulle lære. Men læreplanen ble fortsatt bygd over samme lest med stor entusiasme og støtte fra svært mange aktører.
Fredag 13. september la Kari Nessa Nordtun fram «Meld. St. 34 (2023–2024) – En mer praktisk skole.» Igjen hører vi de samme argumentene: Skolen har blitt for stillesittende og teoritung, og det er behov for mer utforskning og praktisk læring.
Dette reiser spørsmålet: Har Kunnskapsløftet fra 2006 og 2020 paradoksalt nok feilet? Er det OECD som har skylden?
Nessa Nordtun styrer baklengs
Den nye meldingen argumenterer for mer lek og praktisk arbeid, med flere praktiske valgfag og en styrking av de praktisk-estetiske fagene i skolen. Evalueringer skal legge vekt på utvikling framfor kontroll, og lærere skal ta hensyn til elevenes lærelyst og trivsel når de vurderer elevene. Siden ungdomsskolen er krevende, er alt dette gode ideer. Opplevelsen av å bli kontinuerlig vurdert, kan skape frykt, mistrivsel og dårlige selvbilder hos elevene.
Samtidig preges meldingen av å styre baklengs, slik også Kunnskapsløftets læreplaner gjør. Statsråden vil styrke kompetanse og ferdigheter som arbeidslivet trenger slik OECD og andre organisasjoner tar til orde for. Disse kompetansene skal elevene trene på fra de er små. Denne tankegangen kalles populært for «baklengs planlegging».
I den konkrete undervisningen innebærer prinsippet at vurderinger legger vekt på det elevene gjør og presterer. I neste omgang danner vurderingen utgangspunkt for planleggingen for neste økt. Da favoriseres kunnskap og ferdigheter som kan vises fram og vurderes.
På pressekonferansen sa Kari Nessa Nordtun at vi i framtiden vil ha flere eldre og færre unge. Hun understreket behovet for en velutdannet arbeidsstyrke og avsluttet med å si at fellesskolen er Norges konkurransefortrinn internasjonalt. Hun er altså ikke bare opptatt av barnas verden, men også av hvordan barna på sikt kan bidra til verdiskapingen.
Dette fører til et argument om at «arbeidslivsrettet læring» bør styrkes i grunnskolen fra og med femte trinn. Skolen på barne- og ungdomstrinn tilpasses de neste trinnene i opplæringen og kompetansen som det er forventet at samfunnet har behov for. Også en yrkesretting av fagtilbudet på ungdomstrinnet uttrykker en form for baklengs planlegging.
Evalueringen av Kunnskapsløftet 2006 viste at lærere slet med å innpasse de grunnleggende ferdighetene i undervisningen. Med ambisiøse og «praktiske» kompetansemål fikk skolen mindre tid til praktisk arbeid. Men da problemene med Kunnskapsløftet 2006 ble diskutert i Stortinget i 2016, forsvarte politikerne fra svært mange partier, vekten på de grunnleggende ferdighetene.
I meldingen gjenfinnes kritiske refleksjoner, men i liten grad kritikk av den ferdighetsorienterte skolen. Meldingen er med andre ord preget av den samme kompetanseorienterte politikken som paradoksalt nok har bidratt til en teoritung og stillesittende skole.
Hvordan gjøre skolen god?
Når politikken legger vekt på kompetansen samfunnet og individet trenger, blir skolen mer instrumentell i sin undervisning. Alternativet er en skole som setter barnas interesser i sentrum «her og nå» og som tilpasser fag og innhold etter hva som er klokt å gjøre i en skole som inkluderer alle. Hvert trinn i skolesystemet må vurderes for seg, ikke bare som et steg på veien for å løse sosiale problemer eller skape det ideelle samfunnet.
For å få til dette, må myndighetene, skolen og lærerne planlegge mer fremover og mindre bakover. Vurderingen må tilpasses til det som tjener elevene på stedene de befinner seg og hva som tjener dem på både kort og lang sikt. Læreplanene bør forenkles og gjøres veiledende.
En slik omdreining krever en reflektert holdning til skolens mandat, om hva skolen, er, kan og bør være i et stadig mer komplekst samfunn. Det innebærer en respekt for skolen som en institusjon som ikke nødvendigvis kan eller skal løse alle samfunnsproblemer. Det krever også en revurdering av kompetansemålene og ferdighetstreningen i norsk skole.
Det er på høy tid at forskerne, som i dag har stor innflytelse i utdanningspolitikken, diskuterer både fordeler og ulemper ved de nasjonale satsingene som har legitimert den teoritunge skolen. De bør også se nærmere på hvor grensene bør trekkes mellom politikken, som myndighetene har ansvar for, og pedagogikken, som skolen har ansvar for. Lobbyvirksomhet fra eksperter som ønsker å videreføre politikken bak Kunnskapsløftet, bidrar til å opprettholde den teoritunge skolen.
Nye læreplaner i 2030
Et lyspunkt er den nye strategien som Utadanningsdirektoratet nylig har publisert for videregående opplæring. Den omhandler nytt rammeverk for fagstruktur og innhold, inkludert nye læreplaner fra 2030. Igjen skal fagene gis et formål som noe annet enn å angi relevansen og de sentrale verdiene i faget.
Selv om sluttkompetanse fremstilles som et mål å oppnå i denne strategien, synes formuleringene å ivareta en bedre balanse mellom struktur, innhold og resultat sammenliknet med Kunnskapsløftet 2020. Det er svært godt nytt at myndighetene vil revurdere graden av forskriftsfesting og gjøre deler av rammeverket veiledende. Målet synes å være å skape den tilliten og den nødvendige fleksibiliteten som skolen trenger. Det kan vi klappe for!
Les også: Hvem styrer norsk skole?
Les også: Et ønske om å forstå, hjelper ikke sønnen min med ADHD
