Det har vært en helt spesiell tid, fylt av emosjoner, savn og tomhet. Tiden har gått svært sakte. Saktere enn på lenge.
Livet ville det nemlig slik at jeg hele første halvdel av høsten hadde helt fri.
I starten av 2024 var jeg sterkt inspirert av Hege Hellvik sin tankevekkende bok «JOBB MINDRE - LEV MER». Den traff noe dypt i meg. Hvorfor jobber jeg så mye? Hvorfor lager jeg ikke mer plass til alt jeg elsker i livet?
Jeg er personlig svært heldig med en jobb i NRK, hvor jeg får lage det som for meg er fantastiske programmer på radio og TV. Det elsker jeg! Men det er jo så mye annet jeg elsker også. Alle livets små rare underfundige greier. Som å ligge i hengekøye og drikke kaffe. Som å bade i havet. Som å henge ut med mine to favorittmennesker, døtrene mine. Ting som ikke koster noe, bare du har tid.
Jeg bestemte meg for å søke om ulønnet permisjon fra jobben i juni, juli, august og september. Spare penger og bare nyte årets aller beste måneder. Fylle meg selv med tanken om at jeg ikke trenger noe ekstra, når jeg snart uansett skulle unne meg så mye tid. Vi snakker jo her om tidenes sommerferie!
Jeg må innrømme at jeg også var sliten. Livet hadde fått et helt nytt alvor, med en psykisk syk søster, som etter et selvmordsforsøk plutselig levde mesteparten av livet sitt på lukket institusjon. Jeg kjente at usikkerheten rundt om hun ville greie å overleve dette året gnage inni meg. Ville jeg takle det om hun faktisk døde? Det virket viktigere enn på lenge å lytte til mine egne behov.
Mine ledere på jobben ble usikre. For samfunnet er ikke bygget opp slik, og systemet blir stressa av at ikke alle følger rammene. Måtte jeg virkelig ha fri så lenge?
Ja, insisterte jeg, og kranglet meg til å få permisjonen innvilget. Jeg skulle jo tross alt ikke ha betalt i denne perioden. Det gikk til slutt. Pulsen sank, og livet så med ett mer overkommelig ut.

Sommeren ble både vakker og vond.
Jeg har hatt tid. Tid til å bade hver gang døtrene mine har spurt om det. Tid til å ligge for meg selv i hengekøya. Tid til å besøke min søster. Tid til å tenke og reflektere over livets alvor.
Takket være permisjonen fikk jeg vært sterkt til stede i min søsters smerte. Særlig mot slutten. Jeg vet nå hvor vondt hun hadde det. Jeg skjønner faktisk at hennes smerte var av en slik styrke at et menneske ikke greier å bære den. Psykisk sykdom kan være beintøft!
Hvor min søsters vippepunkt egentlig var i hennes historie, får jeg aldri svar på. Livet er som kjent sammensatt. Det jeg derimot er sikker på er at samfunnets forventninger slet i henne på en vondere måte enn hos meg. Hun fikk til fantastiske ting i sitt liv, som både mor, kone, lærer og forfatter. Hun var enormt omsorgsfull mot andre, men satte svært høye krav til seg selv. Angsten lå og lurte i bakgrunnen. Livets store balansegang gikk til slutt ikke lenger.
Den dype meningen med livet kan ikke være å bidra til å heve bruttonasjonalproduktet.
Jeg tror ikke vi i dagens samfunn er flinke nok til å lytte til sjelens behov. Jeg tror altfor mange strekker seg over sine egne grenser. At de jobber for mye og hviler for lite.
Jeg tror rett og slett at folk ligger alt for lite i hengekøye og bader alt for sjeldent i havet. Jeg tror sterkt at vi mennesker har godt av å leve på en annen måte.
Den dype meningen med livet kan ikke være å bidra til å heve bruttonasjonalproduktet. Vi må ikke jobbe mer, som flere politikere hele tiden hevder. Vi må tenke og organisere oss annerledes. Vi må legge opp til bedre liv, uten at vi konsumerer oss i hjel.
Ønsker vi å leve lenge, må vi også få til å romme sorgen.
Vi trenger ikke et hav av nye ting, og vi trenger ikke et pensjonsnivå som finansierer cruiseturisme og andre svært lite bærekraftige greier. Vi trenger et samfunn som de fleste kan finne sin komfortable plass i, slik at de kan være gode medmennesker, foreldre og bidragsytere. Vi trenger tid til å gjøre alle de fine enkle greiene, slik at livet føles godt på ekte.
Livet i sorg er derimot langt fra godt. Det er trist som faen, men det er nå engang slik at livet ikke kan leves uten tap. Ønsker vi å leve lenge, må vi også få til å romme sorgen. Gi sorgen tid. Tørre å være til stede i den. Se hva den kan lære oss.
Jeg har hatt tid til sorgen.
Jeg har selv hatt utrolig mange fine stunder de siste månedene, med åpne sanser og dyp tilstedeværelse. Jeg har tatt sorgen, og dermed også meg selv, på alvor.
Omtanken i sorgen har vært nydelig. Vi mennesker vet hva det vil si å være et menneske. Vi vet at det kan være vondt. Folk har skrevet, ringt, laget middag, tent bål, sittet stille, sunget, bedt bønner, tatt med vin, lånt bort hytter og sendt blomster, sanger og bøker. Folk er fine! Og jeg har hatt tid til å ta det imot. Jeg har hatt tid til sorgen.
Jeg har stor forståelse for at enkelte bare vil tilbake til normalen etter en vond opplevelse. Det er mye trøst i å kjenne at man fungerer. Jeg lurer derimot på om det nettopp er fordi vi i vår kultur sentrerer så mye av livet vårt rundt arbeid. At det er der vi lettest finner mening. At vi har glemt å lytte til havet, naturen, stjernene og vårt dype indre.
Jeg er ingen sorgekspert. Dette er kun mitt første møte med ordentlig tap. Har stor respekt for den smerten de som mister noen enda nærmere enn en voksen søster må føle. Og for den som måtte oppleve å miste et barn, er jeg enormt ydmyk. Er sterk tilhenger av at vi i Norge innfører sorgpermisjon, slik som faktisk alle våre nordiske naboland har, når noen mister et barn. Sorg skal ikke behandles, sorg skal sørges.
Livet er så mye. Jeg er svært takknemlig for nettopp det. Alle erfaringene det fører med seg, om du åpner deg opp for det. Så jobb litt mindre - lev litt mer - på både godt og vondt. Det er virkelig verdt det!
Innlegget ble først publisert på innleggsforfatterens Facebook-side. Nærmeste pårørende ønsker at innlegget trykkes og deles videre.