Utenforskap er en vanskelig nøtt for norske politikere. Alle snakker om det, alle mener vi må gjøre noe, men få sier hvordan de ønsker å løse det. Nå har en muligheten til nettopp det, men ingen ser ut til å ville handle.
I disse dager forhandles det om en ny avtale for inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen. Den nåværende inneholder mange flotte ord og lovnader om inkludering, tilrettelegging og oppfølging.
Men det er så langt blitt med ordene og lovnadene. IA-avtalen har for det meste fungert som et dokument for å regulere egenmeldinger og sykdom – en sykefraværsavtale og fint lite annet.
Når flere og flere står utenfor arbeidslivet, hviler det et større ansvar på skuldrene til arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna, LO og NHO. De står foran et valg.
De kan velge om de vil inkludere flere i arbeidslivet gjennom en IA-avtale som ser de som står utenfor. Eller de kan fortsette som i dag, med festtaler og egenmeldinger.
En betydelig andel av de som står utenfor arbeidslivet er funksjonshemmede, kronisk syke og deres pårørende. 60 prosent av personer med funksjonsnedsettelse er ikke i jobb. Det er verken tilfeldig eller særlig god utnyttelse av ressurser vi ikke kan være foruten.
Ikke bare fordi det koster penger å la folk forbli på statlige ytelser, men fordi dette er mennesker som både kan og vil bidra til et næringsliv og en offentlig sektor som skriker etter arbeidskraft.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I dag blir funksjonshemmede og kronisk syke sett på som problemet. Som rene utgiftsposter resten av samfunnet må ta regningen for. Det kan vi unngå, om vi ønsker det.
Den store andelen av de som faller utenfor, er personer som gjør det allerede tidlig i livet – på skolen og i fritiden. Fravær av tilrettelegging og tilgjengelighet, og verst av alt; fravær av forventninger – bidrar til å skape et utenforskap allerede fra første skoledag.
Et mantra som blir gjentatt er at flere må komme seg i jobb, og stå opp om morgenen. Men for de som forsøker å komme seg inn på arbeidsmarkedet, hjelper det lite med kjeft.
For funksjonshemmede og kronisk syke fortsetter den onde spiralen gjennom livet. De faller bakpå i utdanningsløp, faller utenfor arbeidslivet og går over i det «store svarte hullet», som på godt norsk kalles trygdesystemet.
Ikke fordi de vil, men fordi det ofte er enklest for myndighetene å bare plassere dem der.
Et mantra som blir gjentatt av politikere og næringslivstopper er at flere må komme seg i jobb, og stå opp om morgenen. Men for de som forsøker å komme seg inn på arbeidsmarkedet, hjelper det lite med kjeft.
Det er vanskelig å få seg en jobb når arbeidsgivere uansett ikke ansetter deg. Personer med funksjonsnedsettelser blir diskriminert i arbeidsmarkedet. Dette kunne både myndigheter og partene i arbeidslivet gjort noe med. Men da må de være opptatt av inkludering, ikke bare sykemeldinger.
Til tross for IA-avtalens store feil, mangler og gapende hull, er den en del av løsningen. Den har potensialet til å bli det verktøyet vi mangler.
Til tross for IA-avtalens store feil, mangler og gapende hull, er den en del av løsningen. Den har potensialet til å bli det verktøyet vi mangler for å inkludere og rekruttere den enorme mengden menneskelig kapital som nå ligger brakk. Kapital som i dag står og skraper på døren til et arbeidsliv de kunne vært en del av, hvis partene i arbeidslivet hadde evnet å se dem.
Hittil har en valgt å se bort fra den åpenbare løsningen for å få flere i jobb og færre på trygd. Det har ikke Norge råd til i fremtiden.
Min utfordring til de som nå skal forhandle en ny IA-avtale er å se de som står utenfor og spørre seg hva som skal til for å hjelpe flere inn i arbeidslivet.
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Les også: Oljepioner Josef er 69 år og totalt pleietrengende
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)