Den 5. september fikk Frankrike ny statsminister, etter over 50 dager med midlertidig regjering. President Emmanuel Macron valgte til slutt høyremannen Michel Barnier, mest kjent som EUs sjefforhandler under Brexit.
To dager senere samlet venstresiden tusenvis av frustrerte franskmenn i demonstrasjoner over hele landet. Det er ikke overraskende.
På mange måter fremstår valget av Barnier som fornuftig, sett med den franske presidentens øyne. Han er en svært erfaren og respektert politiker, og mange franskmenn har nok i utgangspunktet sans for han som under Brexit-forhandlingene opptrådte som «Mister Tough Guy» overfor britene.
I tillegg har rollen han hadde under Brexit vist at han er en god forhandler. Det vil være en nyttig egenskap i hans nye rolle: Den første manndomsprøven blir å unngå å bli felt av et mistillitsforslag i en nasjonalforsamling der ingen – aller minst høyresiden – har rent flertall.
Men hvis høyresiden ikke har flertall, hvorfor ble da høyremannen Barnier utnevnt? Nettopp fordi han synes å være den eneste av de mange kandidatene som har vært nevnt de siste ukene som ikke vil bli felt ved første anledning.
Det har Macron fått garantier om fra Nasjonal samling på ytre høyre fløy. De har lovet å gi Barnier en sjanse til i det minste å presentere en regjering og sin politiske linje for nasjonalforsamlingen, før de eventuelt blir med på et mistillitsforslag.
Det vil i praksis si at Barnier sitter på Marine Le Pens og hennes partis nåde.
Folkeviljen er et uklart begrep her, fordi det kan henvise både til folkets valg av president og det samme folkets valg av en nasjonalforsamling med en annen majoritetstilhørighet enn presidenten.
Når Macron valgte å peke på Barnier, valgte han også å gi statsministerposten til partiet som kom på fjerdeplass ved nyvalget i juli. Da er det ikke rart at venstresiden reagerer. Selv om Macron holder fast ved at ingen «vant» nyvalget, etter som ingen politiske grupper fikk rent flertall, kommer man ikke utenom at det var venstrealliansen Ny folkefront som kom best ut og følgelig fikk flest seter i nasjonalforsamlingen.
Det «naturlige» ville derfor ha vært at Macron pekte på deres kandidat, Lucie Castets, til statsministerposten.
Det gjorde han altså ikke, fordi han i praksis kan gjøre som han vil: I grunnloven fra 1958 står det kun at «Republikkens president utnevner statsministeren». Tidligere president François Mitterrand slo i sin tid fast at «man stiller ikke betingelser overfor Republikkens president, han utnevner den han vil, men må plassere seg i tråd med folkeviljen».
Macrons valg av Barnier viser at han anser en samlet fransk venstreside som sin viktigste politiske motstander.
Folkeviljen er jo et uklart begrep her, fordi det kan henvise både til folkets valg av president og det samme folkets valg av en nasjonalforsamling med en annen majoritetstilhørighet enn presidenten.
Macrons valg av Barnier viser også at han anser en samlet fransk venstreside som sin viktigste politiske motstander. Antakelig oppfatter han den politiske avstanden til deler av den nye Folkefronten som større enn til Nasjonal samling.
Han har ikke minst vært opptatt av å unngå en statsminister og en regjering som vil reversere den omstridte pensjonsreformen fra i fjor og å føre en politikk stikk motsatt av den han har stått for siden han første gang ble valgt til president i 2017.
Samtlige av venstresidens profiler har reagert med sinne etter utnevnelsen av Barnier. De mener at de er blitt frastjålet valgseieren, og at Macrons valg av statsminister er udemokratisk. Når valgresultatet ifølge dem ikke respekteres, ser de ingen annen løsning enn å ta til gatene, slik de har gjort så mange ganger før.
Å demonstrere regnes som en mer legitim politisk kanal i Frankrike enn det gjør i mange andre land, blant annet fordi partiene er svakere og har mindre tillit i befolkningen.
Derfor deltok tusenvis i demonstrasjoner over hele landet forrige lørdag – 110.000 ifølge myndighetene, 300.000 ifølge arrangørene – i protest mot den nye statsministeren og mot det mange av dem kaller Macrons maktmisbruk.
Som vi går nærmere inn på i boka «Franske tilstander», har gata – la rue – i flere århundrer hatt en særstilling som politisk arena i Frankrike. Å demonstrere regnes som en mer legitim politisk kanal enn det gjør i mange andre land, blant annet fordi partiene er svakere og har mindre tillit i befolkningen.
Tilliten til franske politiske ledere er ikke akkurat blitt sterkere den siste tiden, med Macrons overraskende oppløsning av nasjonalforsamlingen i juni og den påfølgende langdryge farsen rundt utnevnelsen av ny statsminister.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det mange oppfatter som en manglende respekt for valgresultatet gjør at tilliten til selve valgprinsippet også er blitt svekket: «Å stemme er ubrukelig så lenge Macron er ved makten», som en demonstrant uttrykte det.
De mange som var ute i gatene forrige lørdag, skriver seg altså inn i en lang fransk protesttradisjon. Det var nok bare første akt i en lang rekke demonstrasjoner denne høsten.
I hvert fall hvis vi skal tro lederen for partiet Det ukuelige Frankrike, Jean-Luc Mélenchon: «Det blir ingen pause. Demokrati er ikke bare å godta at du har vunnet, det er også å være ydmyk nok til å akseptere at du har tapt».
Les også: EU-land sliter med klimamålene – melder ikke inn planer
Les også: Nå blir det flere brunsnegler (+)
Les også: Europas bilindustri kan ende i grøfta
Les også kommentar: Jens Stoltenberg har vært en gedigen suksess i Nato (+)
Les også: – Du kan ikke redde verden med grønt blekk i skriveren (+)
