Hver eneste morgen våkner 970.000 nordmenn til nagende usikkerhet for om de klarer regningene sine. De er rammet av en boligpolitikk som har gjort norske husholdninger til verdensledende i gjeld. I byene opplever 32,7 prosent svært høye boutgifter, viser SSBs statistikker.
Norges farvel med etterkrigstidens sosiale boligbygging kom med Kåre Willochs regjering fra1981–1986. Boligbyggingen ble raskt overlatt til private aktører i et uregulert marked. Det fjernet et vesentlig element i velferdsutviklingen: Rimelige boliger til alle.
Vi bygde flest boliger i 1974 med 44.000 boenheter, men etter markedsfrislippet gikk vi fullstendig i stå med bare 17.000 enheter i 1992.
I dag er situasjonen verre enn noensinne. Siden Norges Banks rentehevinger er det snart ingen som har råd til ny bolig. Det ble bygd færre enn 20.000 boliger i 2022. De siste 12 måneder er 13.486 boliger ferdigstilt – bare halvparten av behovet, skriver Boligprodusentene.
Vi kaller oss et av verdens rikeste land, men realiteten er at én av fem ikke har råd til boligen de bor i. Vi klarer heller ikke å bygge nok nytt, og vi er i ferd med å knuse byggebransjen – som skal sørge for etterlengtede boliger. Dette er konsekvensen av den boligpolitikken som Norges politiske elite står bak.
I det vedvarende politiske spillet later politikere og aktører som de ikke vet at det ikke eksisterer noe fritt boligmarked. Realiteten er at utbyggere og investorer raskt forsto at de måtte få kontroll på regulerte og mulige fremtidige tomter.
Cocktailen av frislipp og rentesetting ødelegger mulighetene for et godt liv for mange barn. Mer enn 120.000 barn lever nå i familier som knapt har råd til mat på bordet.
Konkurransetilsynets rapport fra 2015 viser at de kontrollerer tomtene og styrer utbyggingstakten, slik at etterspørselen holder prisene høye. En reportasje i NRK i 2016 viser at de lenge har hatt kontroll på disse tomtene. Dermed har investorene styringen, og de har ingen ønsker om å bygge før de har sikret seg store overskudd.
Samlet har boligpolitikken skapt en uholdbar situasjon for de som trenger bolig. Finanstilsynets boliglånsundersøkelse viser at de som rammes er unge under 35 år. De blir tvunget til å ta gigantlån for å bo. Dermed rammer boligpolitikk kombinert med tvilsom rentesetting unge menneskers viktigste år.
Ikke minst ødelegger cocktailen av frislipp og rentesetting mulighetene for et godt liv for mange barn. Mer enn 120.000 barn lever nå i familier som knapt har råd til mat på bordet.
Denne skvisingen av unge gir grunn til å stille spørsmål ved Norges Banks bruk av styringsrenten. Den rammer svært skjevt, i hovedsak altså unge under 35 år. Deres gjeld på boliger utgjør 70–75 prosent av boligens stipulerte verdi, viser tall fra 2015-23. For mer enn 40 prosent er gjeldsgraden mellom 4 og 5 ganger årsinntekten.
De unge blir den moderne tids syndebukker for et problem fellesskapet sliter med.
Når Norges Bank «inflaterer» lånene deres med høyere kostnad, må de bære byrdene av en prisspiral det er vanskelig å forstå at de er skyld i. Fra 2020 til 2024 har lånene deres fått en økning i kostnad fra 21.900 kr. til 59.760 kr. i renter på hver million de har lånt.
De unge blir den moderne tids syndebukker for et problem fellesskapet sliter med.
Spørsmålet er om det er riktig at de skal ta på seg dette offeret? Burde ikke bedriftene som har økt marginene sine, finansnæringen som feirer stadige børsrekorder, og ledere i det offentlige og private som har festlige lønnsøkninger, bære byrden av den inflasjon de skaper?
Det har vært en minimal debatt i norske medier om rasjonaliteten bak Norges Banks økning av styringsrenten. Noen få avvikere har påpekt at svaret på økte internasjonale priser på mat og energi ikke er å øke styringsrenten.
Hvorfor Norges Banks svar er å øke rentene og dermed ramme de unge med økte priser på både lån og leie, er uforståelig.
Men en uforståelig tiltro til økonomiske hypoteser ingen klarer å begrunne, skremmer frem Norges Banks eneste verktøy – styringsrenten. Når økonomene forsøker å forklare hvorfor dette virker, er det som å høre teologer forklare treenigheten: Ingen forstår et pip!
Internasjonale matvare- og råvarestatistikker viser et prishopp på matvarer og energi etter covid-pandemien. Putins angrep på Ukraina, og vedvarende tørke og flomkatastrofer forsterket prisstigningen. Hvorfor Norges Banks svar på dette er å øke rentene og dermed ramme de unge med økte priser på både lån og leie, er uforståelig.
Mens norsk offentlighet er preget av en aksept av de uforklarte dogmene bak økt styringsrente, er det mulig å finne alternative vurderinger internasjonalt.
Et eksempel er kanadiske Corporate Knights. De kritiserer nasjonalbanken for å straffe de svakeste med økt styringsrente, mens årsaken til de økte prisene er å finne andre steder. De peker i særlig grad på økt profittmargin i produsent- og salgsledd.
Ansvaret for den uholdbare situasjonen ligger hos det politiske flertallet de siste 40 årene.
Undersøkelser fra Roosevelt Institute viser at nettopp økte profittmarginer har gitt nesten halvparten av prishoppet internasjonalt. De kjente økonomene Joseph E. Stiglitz og Ira Regmi kritiserer også nasjonalbankenes bruk av styringsrenten fordi de økte prisene ikke er skapt av en økt samlet etterspørsel, men av «rystelser og endret etterspørsel i enkelt sektorer».
Når nasjonalbankene øker rentene som respons, rammer smerten husholdningene, skriver Stiglitz. Men denne smerten er ikke likelig fordelt. Smerten blir «tungt båret av personer med lav inntekt og marginaliserte grupper», konkluderer de i The Causes of and Responses to Today’s Inflation.
Nettopp dette skjer også i Norge. Men på grunn av vår boligpolitikk er det i særlig grad unge under 35 som rammes. Når de rammes, går det også ut over levekårene for landets barn.
Rentesettingen rammer indirekte også de eneste som kan løse boligkrisen: Byggebransjen. Renteøkningen har stoppet boligbyggingen, og fører til at nye unge vil oppleve enda en prisspiral på boliger.
Ansvaret for den uholdbare situasjonen ligger hos det politiske flertallet de siste 40 årene. Norges Bank forverrer boligpolitikkens skjevhet gjennom sin rentesetting. De unge rammes av økte priser på sine lån, og økte priser på alt annet i en ødeleggende cocktail.
