Samtidig som Spanias lokalbefolkning laget overskrifter i sommer om kamper i og for gater erobret av turister, planlegges gondol til Jostedalsbreen.
Sinne, demonstrasjoner og slagord som «mindre turisme, mer liv» virker kanskje fjernt? Men det koker her også, om enn i roligere former, både i Ålesund, Tromsø, Lofoten, og nå senest i Svenby i Lyngen. La oss se på hva som skjer før det brister rundt om i Norges land. Kan vi lære noe av sommerens misnøye som muliggjør ivaretagelse av både turister, naturperler og lokalbefolkning?
Paradis Kvalvika
På tidlige sommermorgener i Kvalvika skaper tilsiget av turister enkelte dager festivallignende tilstander. Den lille bukta i Lofoten med kritthvit sand og turkist hav omkranset av stupbratte fjell, pleide å være et lokalt utfartssted for bærplukking, turgåing og andre friluftslivsaktiviteter.
Men utallige besøkende har satt spor, både i lokalsamfunnet og landskapet.
Enkelte har beskrevet vika som en «offersone», en plass fastboende har gitt avkall på i håp om at turistene ikke sprer seg til andre lokale perler.
Men et lokalt paradis tilsvarer penger for turistindustrien – perlene spores opp og tilrettelegges så turismen stadig griper dypere inn i lokalsamfunnene.
Turistmasser krever tilrettelegging
Det pågår en massiv endring av landskapene i Norge, både i urørt natur og i befolkede områder.
Tilretteleggingen for friluftsliv har et positivt mantra og skjer derfor relativt ukritisk og i stillhet.
Næringen og turistene er, uten å vite det, selv med på å utradere autentisiteten.
Norge markedsføres internasjonalt som en turistnasjon med mål om økte besøkstall.
Markedsføringen av fjordlandskap, nasjonalparker og ikoniske attraksjoner gir, sammen med sosiale medier, økt bruk. Flere turister betyr gondoler, p-plasser, steintrapper, gangveger og stier i sårbar natur. Resultatet blir en tilretteleggingsspiral med stadige behov for nye naturinngrep og utvidelser til nye lokale attraksjoner.
Tanken om å oppleve særegen lokal kultur og natur har historiske røtter i turistnæringen.
Næringen og turistene er, uten å vite det, selv med på å utradere autentisiteten.
Lokalbefolkningen legger om sine hverdagsliv for å gjøre plass til besøkende.
I kommunens og utbyggeres iver etter økonomisk gevinst, går lokalbefolkningens grunnleggende verdier, knyttet til for eksempel følelsesladde steder, ofte tapt i det stille. Det var slik hytteopprøret i Vinje startet, invasjon av besøkende og ødeleggelser av kultur- og naturlandskapet truet selve identiteten til bygda og lokalbefolkningen.
En hymne til det som engang var
Kongeørn og storlom som har hekket på samme sted i årtusener har forsvunnet, dette skjer i stillhet og over tid.
Endringsblindhet, når kunnskap om fortiden mistes, er farlig: En fattigere natur blir normalen for nye generasjoner.
Det som var de lokales fjell, vann og vidder, har blitt invadert og forstyrret.
Eldre fastboende husker; gjennom dype historiske røtter knyttet til aktiviteter etableres ofte en sterk stedstilknytning.
Det som var deres fjell, vann og vidder, har blitt invadert og forstyrret. Turisthytter, skyttelbuss og stadig nye reguleringer fremmedgjør de lokale, de føler seg ikke hjemme lenger.
I det stille har de sluttet å bruke området og funnet seg andre steder for jakt, fiske, landbruk og fritidssysler.
Forventningsbrudd i paradiset
Hva skjer når folkemasser oversvømmer områder med mål om opplevelser i stille og vakre omgivelser?
«Oversvømmer» er her et relativt begrep, akkurat som paradis. En overfylt strand er paradis for noen, et helvete for andre.
Det virker å være et utømmelig skrik etter tilretteleggingspenger.
Noen få turister i et stille landskap kan være like truende for den lokale brukeren som tusenvis på et populært turiststed.
Fortsatt kan forskning fastslå at opplevelser av trengsel på turiststeder ofte står i kontrast til turistens egne forventninger – slik Hellas nå beskrives.
De fleste som kommer til Norge, drømmer om urørte landskap og ro. Trengsel gir et forventningsbrudd og reduserer opplevelsen. Undergraver ønsket om høy økonomisk fortjeneste hele fortrinnet for turisme i Norge?
Paradis, penger og helvete
Et paradis er mangt, vi må passe på at ikke kun turistnæringens paradis ivaretas!
Det virker å være et utømmelig skrik etter tilretteleggingspenger, bit for bit forsvinner norsk natur i iveren etter å imøtekomme gode formål.
Kortsiktige penger i kassa skaper vansker i paradis.
Når er det nok før velmenende inngrep bikker over i et tilretteleggingshelvete?
Paradokset er at titusener søker liv og røre og elsker tilrettelagte stier, trange hyttefelt og drømmer om ulike former for utvikling og tilrettelegging.
Vi må likevel spørre: Når er det nok før velmenende inngrep bikker over i et tilretteleggingshelvete?
Naturen, dyr, insekter og mennesker trenger også de fredelige paradisene for en bærekraftig fremtid.
Ikke alle føler seg hjemme på umerkede smale eventyrstier som leder til tjern med mudderbunn og vaiende siv – men, disse stille stier er truet som økosystem, og som hjem for både dyr, innsekter og lokalbefolkning.
NINA har lenge forsket på bruk av naturen, og vi er bekymret for de synlige og usynlige ringvirkningene utbygging medfører.
Dagens tilrettelegging truer både turistenes større paradisattraksjoner og de lokales mange små perler. Hvis alle skal til paradis, vil det ikke bestå!
Les også debatt: Kjære kassadame, du er av uvurderlig betydning
Les også: Italia-guide: Ikke dra dit – dra heller hit
