Samtidig som det ropes varsko om for høy sykmeldingsprosent, har det aldri før vært mer fokus på å være helt frisk og prestere hundre prosent – helst mer – til enhver tid. Dette er et stort paradoks.
Skal vi få til god arbeidsinkludering må vi nødvendigvis tåle en høyere sykmeldingsandel. I det siste har diskusjonene rast, og det er blitt snakk om å endre sykelønnsordningen.
Venstre har foreslått å kutte sykelønna med 20 prosent ved 100 prosents sykmelding som varer i mer enn 6 måneder. På nytt er det blitt snakk om karensdager, fra blant andre Høyres Heidi Nordby Lunde.
Én ting er sikkert: Ingen blir friskere av økonomisk utrygghet. Tvert imot. Og det er de som ikke har råd til å ta karensdager eller en periode med redusert lønn som vil kjenne det mest.
En rapport fra Nasjonalforeningen for folkehelsen og Helsedirektoratet viser at de med lavere inntekter har kortere levealder og oftere dør av sykdommer som kan forebygges enn folk med høyere inntekter.
Rapporten peker på at dette har sammenheng med stress som følge av økonomi, dårligere bosituasjon og dårligere arbeidsforhold i mange lavtlønnsyrker. Å sette inn tiltak som vil øke disse forskjellene, er alvorlig.
Når det skal spares penger, er ofte ansattes ve og vel det første som ryker.
I dag ser vi et arbeidsliv hvor budsjetter kuttes og ressurser presses til det ytterste. Når penger skal spares, er ofte ansattes ve og vel det første som ryker. Det kuttes i sosiale tiltak som styrker arbeidsmiljøet. Arealer reduseres og «free seating» innføres. Mer skal gjøres på kortere tid.
Alt dette gjør rommet for mangfold og tilhørighet i arbeidslivet mindre. I et slikt arbeidsliv er det ikke rom for den som har varierende dagsform eller ikke passer inn i den strømlinjeformede malen arbeidsgiver mener man skal følge.
Vi snakker så fint om universell utforming, IA-avtale og ikke-diskriminering på arbeidsplassen – men i dagens arbeidsliv er det knapt plass til de som trenger noen form for tilrettelegging. Når de ikke får tilrettelegging, blir sykmelding ofte det eneste alternativet.
Som tillitsvalgt ser jeg stadig oftere ansatte som får beskjed om at det ikke kan tilrettelegges, som blir spurt om de ikke bare kan arbeide litt, selv om de er syke, som blir presset ned i stillingsprosent og mistenkeliggjort.
Det virkelige holdningsproblemet ligger i at vi i dag har et arbeidsliv der du ikke blir akseptert som en fullverdig ansatt med mindre du arbeider 100 prosent.
Diskusjonen om sykelønn utfordrer dermed selve fundamentet i velferdsstaten: Tillit mellom stat og innbyggere, arbeidsgiver og ansatt og mellom partene i arbeidslivet.
Da hjelper det lite at statistikksjef i Nav, Ulf Andersen, snakker om at vi har et holdningsproblem, og at folks holdning til sykelønnsordningen må endres. Eller at Høyre-topp Nordby Lunde oppfordrer alle til å tenke over om de kan jobbe litt selv om de er litt syke, samtidig som hun stiller spørsmål ved at «ingen» blir friske på en torsdag.
Med andre ord bygger diskusjonen om sykelønnsordningen på myter om at friske ansatte sykmelder seg fordi de ikke vil jobbe og at man går til legen med ønske om å være syk. Dette viser en sterk mistillit til folk flest.
Det virkelige holdningsproblemet er at vi i dag har et arbeidsliv der du ikke blir akseptert som en fullverdig ansatt med mindre du arbeider 100 prosent.
Arbeidsgivere må gis de ressursene og midlene det krever å kunne tilrettelegge og inkludere ansatte i arbeidslivet. Det er her vi trenger tiltak, ikke der det rammer de mest sårbare. Det virkelige holdningsproblemet ligger i at vi i dag har et arbeidsliv der du ikke blir akseptert som en fullverdig ansatt med mindre du arbeider 100 prosent.
Å verne om en god sykelønnsordning og jobbe for reell inkludering i arbeidslivet vil være en av fagbevegelsens viktigste oppgaver fremover.
