En FAFO-rapport bør få beslutningstakere i Helse-Norge til å sperre opp øynene. Rapporten «Vikarbruk i sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester» dokumenterer at det offentlige årlig betaler omtrent fire milliarder kroner til kommersielle vikarbyråer. I 2022 utgjorde summen 20 prosent av sektorens totale lønnskostnader. Målt i kroner er vikarbruken doblet siden 2012.
Mange kommuner tar utgangspunkt i en urealistisk lav grunnbemanning i helse- og omsorg. Sagt med andre ord er sykehjem og institusjoner underbemannet.
Det preger arbeidsmiljøet, gir en stresset hverdag og kan redusere tjenestekvaliteten. Grunnet vakanser og sykefravær blant faste ansatte, tyr kommunene til kommersielle bemanningsbyråer for å dekke inn manglende arbeidsstyrke. En del arbeid utføres også av fast ansatte, ofte med lave stillingsprosenter, som påtar seg ekstravakter.
Utfordringen er fanget opp av Stortinget som i juni vedtok Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Der ble regjeringen bedt om å ta initiativ til å få på plass en samarbeidsavtale med KS og partene i arbeidslivet om å redusere bruken av innleid arbeidskraft fra bemanningsbyråer.
Hele 60 prosent av vikarbruken gjelder sykepleiere. Regjeringens utsynsmelding (2023) har påpekt behovet for flere sykepleiere, gitt eldrebølgen vi står overfor. Nordmenn lever lengre, men studentkullene blir mindre.
Årets tall fra Samordna opptak viser at 10.000 søkere hadde sykepleie på førsteplass, mot 9.000 i fjor. I 2017 hadde sykepleie 16.000 førstevalgssøkere. I 2024 tilbys 5.500 studieplasser i sykepleie. Det er altfor lite. Det er i samfunnets interesse å øke rekrutteringen. Sykepleieryrket kan gjøres mer attraktivt gjennom bedre lønns- og arbeidsvilkår.
FAFO-rapporten viser at det er 2,5 ganger dyrere å bruke vikarbyrå enn å bruke fast ansatte. Fire milliarder skattekroner går til kommersielle aktører.
Det offentlige betaler dyrt til kommersielle vikarbyråer. FAFO-rapporten viser at det er 2,5 ganger dyrere å bruke vikarbyrå enn å bruke fast ansatte. Fire milliarder skattekroner går til kommersielle aktører.
Deres formål er et økonomisk overskudd som går til eiere, altså privat rikdom. Kommersielle betaler sjelden høyere lønn, snarere kan de ha dårligere pensjonsordninger for sine ansatte. Forsøk på å effektivisere blir i realiteten det stikk motsatte – en betydelig utgiftspost.
Ambisjonen om å effektivisere og spare penger virker mot sin hensikt, til tross for at effektivisering i helse- og omsorgstjenester er blitt et mantra. New Public Management er for lengst integrert som styrende prinsipp i den velferdsstatlige diskursen. Målet er å spare penger, kutte kostander og gjøre omsorgen billigere.
Vi kan enes om at skattepenger må forvaltes møysommelig. Men problemet oppstår når kuttene rammer fast ansatte og de ikke strekker til for å opprettholde tjenestene. Det er simpelthen ikke nok ressurser til å utføre oppgavene.
Hvis brannvesenet ble utsatt for stadige kutt og løsningen var et kommersielt brannvesen med eierskap i Sveits, ville det vakt sterk oppsikt.
Bruken av kommersielle vikarbyråer vitner om en manglende realistisk forståelse av hva som faktisk kreves for å levere god omsorg. Ikke minst lider en slik løsning av fraværet av en strukturell analyse. Lav rekruttering og manglende bemanning inngår i et større problemkompleks.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Kommersielle byråer er ikke en bærekraftig løsning. Hvis brannvesenet ble utsatt for stadige kutt, slik at det ikke var nok mennesker på vakt til å håndtere en nødsituasjon, og løsningen var et kommersielt brannvesen med eierskap i Sveits, ville dette vakt sterk oppsikt. Sammenligningen mellom brannberedskap med helse- og omsorgtjenester kan virke karikert, men i sin kjerne handler begge om menneskers sikkerhet og sårbarhet, og velferdsstatens beredskap for innbyggerne.
Det er en ond sirkel når effektivisering skaper bemanningsproblemer som fører til innleie gjennom kommersielle byråer, men blir et tapsprosjekt for det offentlige. Denne typen «brannslukking» forverrer situasjonen i et lengre perspektiv.
Penger som skulle gått til vårt felles spleiselag, selve ryggraden i den norske velferdsstaten, kanaliseres til privat profitt. Avkommersialisering er nødvendig.
Løfter vi blikket og tenker i et større, strukturelt perspektiv, illustrerer stadige kutt i velferdsstaten dens manglende evne til å faktisk ivareta menneskers behov.
Samfunnsøkonomi dreier seg om aktuelle utfordringer og de lange linjer. Visjoner om effektivisering og kutt har implikasjoner utover den enkelte tjeneste, og påfølgende innleie av kommersielle. De kommersielle fyller en instrumentell funksjon. De får i likhet med offentlige og ideelle aktører utført en tiltrengt tjeneste.
Men løfter vi blikket og tenker i et større, strukturelt perspektiv, illustrerer stadige kutt i velferdsstaten dens manglende evne til å faktisk ivareta menneskers behov. Det er et varskorop om respekt for menneskeverd og truer de normative verdiene som velferdsstaten hviler på.
Et konkret tiltak som FAFO-rapporten peker på, er mer robuste bemanningsplaner – som håndterer fravær uten vikarbyråer. Hvis helse- og omsorgstjenestene får større grunnbemanning, bedrer arbeidsforholdene og satser på faglig kvalitet, gir det gode tjenester og dermed pasienter som opplever høyere livskvalitet.
Et godt arbeidsmiljø kan gi mindre sykefravær og et bedre helsevesen.
Les også: Når utrygghet blir handelsvare (+)
Les også: Vi frykter hyppigere og grovere omsorgssvikt (+)
Les også kommentar: Politikerne ber oss om å lage barn. Men hvor skal vi ha dem?
Les også: Østfold, norgesmester i utenforskap (+)
Les også: Oslo må bevare mest mulig natur, ikke bare fordi det er koselig med grevling (+)
