Debatt

Hva gjør du nå, kong Harald?

En kongefamilie som ikke tar et offentlig oppgjør mot vold, spesielt i nære relasjoner, har ingen plass i et moderne samfunn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kjære kong Harald: Vold i nære relasjoner er dessverre en altfor vanlig del av mange kvinners virkelighet. Når et medlem av den norske kongefamilien innrømmer å ha utøvd vold mot en kvinne, etter en natt preget av rusbruk, må vi stille oss spørsmålet: Hvor alvorlig tar vi dette?

Reagerer du ikke tilstrekkelig nå, sender det et signal om et samfunn som aksepterer volden.

Tankene mine er hos kvinnen, som nå må leve livet sitt med konsekvensene av å ha opplevd en brutal handling i det som skulle vært et trygt miljø, hennes eget hjem. Jeg håper hun blir ivaretatt på best mulig måte, både fysisk og psykisk.

Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner. Hjemmet, som skal være en trygg havn, blir en arena for overgrep og frykt. Det er hjerteskjærende at så mange kvinner må leve i frykt, alltid på vakt for neste stemningsskifte.

Men denne saken er ikke som alle andre. Når overgriperen tilhører landets mest privilegerte familie, kongefamilien, blir maktforholdet ekstra tydelig. Dette er ikke bare en hvilken som helst person, dette er en mann fra en familie som vinker fra balkongen på 17. mai, som holder taler ved nasjonale høytider, og som for mange symboliserer nasjonens samvittighet og verdier.

Hva er våre verdier, om dette ikke blir et vendepunkt i det samfunnsproblemet som partnervold og vold mot kvinner er?

Dette er ikke bare en hvilken som helst person, dette er en mann fra en familie som vinker fra balkongen på 17. mai, og som for mange symboliserer nasjonens samvittighet og verdier.

Fornærmede i denne saken må leve med at personen som utøvde vold mot henne, har en offentlig plattform og en status som gjør at fjeset hans fortsatt vil dukke opp i mediene, på offentlige arrangementer, og kanskje til og med i hjemmet til millioner av nordmenn gjennom TV-skjermene. Dette er en ufattelig byrde å bære.

Jeg har selv kjent på denne frykten. Levd side om side med den, i flere år i et forhold preget av sinne og uforutsigbare utbrudd. Han som skulle være min nærmeste, ble grunnen til at jeg ble en skygge av meg selv.

Det skremmende er hvordan grensene for hva man aksepterer flytter seg så sakte at man ikke ser det selv. Det flytter en sånn grunnleggende usikkerhet inn i en, og plutselig er man usikker på om det egentlig er et problem at man blir ropt til og bedt om å holde kjeft. Så jeg tilpasset atferden litt, kanskje han ikke ville bli fullt så sint neste gang. Jeg sluttet å si ifra, sluttet å si imot, orket ikke å krangle.

Så krysses kanskje grensa hvor du skjønner at partneren din kan være fysisk mot deg. For meg var det en ufarlig matvare som ble kastet i min retning i sinne, det var gjenstander som ble knust foran meg, og det var å bli kastet ut av leiligheten midt på natten.

Jeg kan knapt forestille meg hvordan det må være for kvinnen i denne saken, som nå må leve med at ansiktet stadig dukker opp i avisene, som en påminnelse om det som skjedde.

Jeg er glad det ble slutt før jeg fant ut hva han ville kastet neste gang, før jeg fant ut om det bare var vegger han slo til når han var sint.

Slikt setter dype spor, for frykten og usikkerheten flytter inn uansett. Jeg har vært heldig med at jeg i stor grad kan unngå å se personen som en gang terroriserte meg. Jeg kan skjerme meg selv fra å møte ham igjen. Likevel banker hjertet mitt raskere hver gang jeg ser noen med lignende jakke, lignende kroppsbygning.

Jeg kan knapt forestille meg hvordan det må være for kvinnen i denne saken, som nå må leve med at ansiktet stadig dukker opp i avisene, som en påminnelse om det som skjedde.

Det som har skjedd nå, det kan vi ikke akseptere. Dette er makten mot vanlige folk, og det må vi ta på største alvor.

Det som har skjedd nå, det kan vi ikke akseptere. Dette er makten mot vanlige folk, og det må vi ta på største alvor. Hvis vi ikke klarer å holde våre mest privilegerte borgere ansvarlige, hvem skal da kunne stole på rettssystemet?

Dette handler ikke bare om én mann og én hendelse. Det handler om en maktstruktur som gjør det mulig for de privilegerte å slippe unna med handlinger som ødelegger liv. Om politikere som får være både stortingsrepresentanter og ordførere etter ufattelige overgrep.

Så hva gjør du nå, kongen vår?

Nå trenger vi at du er den gode og kloke kong Harald. Vis at du er kongen vår – til oss som har opplevd vold i nære relasjoner. Vis oss at kongehuset som institusjon ikke kan stå inne for dette her. Vær tydelig, ikke bruk for lang tid.

Vi kan ikke tillate at makt og status gir noen frikort til å utøve vold. For kvinnen som ble utsatt, men også for alle de andre kvinnene som lever i frykt hver eneste dag.

Hvis du ikke klarer det, håper jeg at dette blir spikeren i kista, kniven i veggen, for det norske monarkiet. En kongefamilie som ikke tar et offentlig oppgjør mot vold, spesielt i nære relasjoner, har ingen plass i et moderne samfunn.

  • Forfatteren av innlegget ønsker å være anonym av hensyn til sin egen familie. Dagsavisen kjenner hennes identitet.
Les også kommentar: Betennelse i den kongelige blindtarmen (+)
Les også kommentar: «Lille Marius» ble først dømt av offentligheten (+)
Les også: – Saken handler mer om vold mot kvinner enn om kongehuset
Les også kommentar: Boller, brus og en suveren statsminister (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt