I 1968 ble det laget en norsk filmkomedie med den folkekjære Rolv Wesenlund i hovedrollen, om en mann som ikke kunne le. I USA prøver nå en mann som heller ikke kan le, å bli landets neste president.
I motsetning til filmens hovedperson, som dertil hadde sans for humor, har Donald Trump intet ønske om å le fordi det ikke er noe i ham som kan respondere på noe morsomt. Han evner ikke latter, ei heller smil. Det ligner mer på et grin; en fordreining av munnen eller ansiktet som minner om spott, selv når han blir bedt om å ta selfier med fansen. Det nærmeste denne humørløse mannen kan komme en latter, er gjennom latterliggjøring av andre mennesker.
Vi husker godt hans forakt for svakhet og hvordan han gjorde narr av foreldrene hvis sønn ble drept som soldat og den handikappede journalisten som på grunn av sykdom hadde ufrivillige bevegelser.
Jeg tror ikke det er tilfeldig at han nå raljerer over presidentkandidat Kamala Harris sin latter. For en som ikke kan le, er hennes varme smil og hjertelige latter en åpenbar provokasjon, der vitaliteten denne latteren signaliserer vekker misunnelse.
Bøllens indre liv er preget av tomhet, og det eneste som vitaliserer ham, er å produsere mer eller mindre sammenhengende setninger med hatefullt innhold. Han er en patetisk skikkelse som det er vanskelig å ta på alvor. Han er egentlig bare til latter.
Hva er det da som får millioner av mennesker i USA til seriøst å vurdere ham som egnet til å fylle presidentembetet i et av verdens mektigste land nok en gang? Skjønner de ikke at han kun er opptatt av seg selv og ikke vil ivareta andre interesser enn sine egne?
Jeg ble så alarmert og redd av hans retorikk og oppførsel i en debatt med Hillary Clinton, at jeg kastet meg inn i valgkampanjen på demokratenes side.
Selv har jeg balet mye med dette spørsmålet og løftet det i diskusjonsgruppen Pantsuit Nation som ble opprettet av Hillary Clintons tilhengere etter at Trump hadde hamret inn at hun var «such a nasty woman» i 2016.
På den tiden hadde jeg et forskningsopphold i USA, og ble så alarmert og redd av hans retorikk og oppførsel i en debatt med Clinton, at jeg kastet meg inn i valgkampanjen på demokratenes side. Pantsuit Nation mobiliserer nå stort i forkant av kommende presidentvalg, og er opptatt av å gi innspill til utmeisling av mer effektive valgkampstrategier for Kamala Harris.
Dersom jeg skulle driste meg til å krype inn i hodet på en typisk Trump-velger, ser deres verden slik ut: De tror ikke at en stemme til Trump er mot deres interesser. De tror virkelig at han representerer deres verdier – at han vil sørge for at illegale innvandrere blir deportert og at grensene blir stengt – at deres liv vil bli bedre.
De tror virkelig at Trump er sendt av Gud for å sikre at deres oppfattede kristne verdier blir loven i landet. Han har allerede bevist det for dem ved å få den historiske abortdommen i saken Roe mot Wade omgjort.
Les også: Bekymret for Trumps sikkerhetspolitikk
En amerikansk journalist med bakgrunn og oppvekst i en evangelisk kristen menighet kunne fortelle følgende historie i et intervju i amerikanske medier: Faren hans var pastor. Han hadde skrevet flere artikler i New York Times om Trump. Han dro hjem til farens begravelse. Da opplevde han at menneskene som han vokste opp med, som så ham vokse opp, mennesker som satte pris på faren hans, angrep ham verbalt i hans egen fars begravelse.
Han sa at de tror at noen ganger trenger man ondskap for å bekjempe ondskap. Og uansett hvor mange synder Trump har begått, er han den eneste som kan kjempe mot ondskapen i den liberale agendaen som ødelegger alt de kjenner. Altså; de tolererer denne mannens dobbeltmoral fordi «ondt skal ondt fordrive».
De forstår ikke at Trump ikke vil leve for alltid, og at de vil sitte igjen med hans etterfølger, som vil være J.D. Vance og som ennå ikke er 40 år gammel, i mange år fremover. De forstår ikke hva det betyr å leve i et land hvor ytringsfrihet, fri presse og like rettigheter ikke lenger eksisterer.
De forstår ikke at de vil se sine venner, naboer og familiemedlemmer bli arrestert for å ha brutt lojalitetslover. Og hvis de prøver å beskytte dem, vil de også bli arrestert. Dette er hva som skjer dersom demokratiet blir demontert, noe som Project 2025 langt på vei er en dreiebok for.
Den europeiske fascismen sto for en sterk stat. Trump vil tvert imot bygge ned den føderale staten og la enhver berike seg selv.
Mange mener at Trump er en fascist. Professor Bernt Hagtvet hevdet i en kronikk i Aftenposten i 2017 at Trumps ytterliggående individualisme står i sterk motstrid til den klassiske fascismen, som alltid ville underlegge enkeltmennesket rasen, nasjonen eller en totalitær stat. Den europeiske fascismen sto for en sterk stat. Trump vil tvert imot bygge ned den føderale staten og la enhver berike seg selv.
Men han deler den aggressive nasjonalismen med all fascisme, så altså ikke en ren fascist, men en variant av dette. Jeg har merket meg at både amerikanske og norske journalister refererer til Trump som en som er fryktet. Da næres hans fascistiske tendenser.
Slike mennesketyper vil at vi skal være redde hvis de vinner. Men dersom man heller bruker ord som «rar», «snodig» eller «merkelig» om Trump og hans likesinnede, så visner de. De elsker å bli fryktet, men hater å bli ledd av.
Den kjente skuespilleren, filmregissøren, komikeren og skribenten Mel Brooks skal ha uttalt følgende: «Man må le av fascistene. Det tar fra dem makten». Kamala Harris har vind i seilene og hun ler hele veien til seier – «to make America laugh again»!
