Jeg er 100 prosent ufør og i 50 prosent jobb. Likevel mener jeg at uføregraden min er korrekt. Før du kritiserer – les videre. Kanskje er vi mer enige enn du tror.
For å ende opp som ufør må man gjennom mange behandlinger, vurderinger og en arbeidsutprøving for å få en arbeidsevnevurdering. Denne vurderingen ser på din evne til å fungere i ordinært arbeidsliv. De vurderer evnen til å møte opp på jobb, forholde seg til krav og arbeidsoppgaver og samarbeide med andre. Kort sagt: den vurderer evnen til å arbeide i et arbeidsliv som krever stabilitet, faste tider og at du er til stede gjennom den avtalte arbeidstiden – som gjerne er flere timer i strekk. Det krever at du kanskje må forholde deg til kunder, kolleger, brukere og familier. Du må takle støyen, rushet og maset rundt arbeidsplassen.
Ikke attraktive arbeidstakere
Og det er her jeg, og mange andre med en arbeidsevnevurdering på null prosent, kommer til kort. Jeg kan nesten ikke forlate huset. Å forholde meg til mennesker i timevis hver dag, ville kjørt meg i grøften på under en uke. Jeg prøvde – i arbeidsutprøvingen – og det kom til kort. Jeg var ikke arbeidsdyktig i det ordinære arbeidslivet. Dette betyr ikke at jeg ikke ønsket å være i jobb. Å være ufør er å leve et ensomt liv hvor man savner de små tingene som vanlige arbeidstakere tar for gitt – kolleger, selvtjente penger og å tilhøre et miljø.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er det like få uføre i jobb i 2024 som det var i 2015. Men er problemet at uføre med litt kapasitet ikke vil jobbe, samt at Nav gir for høye stønader? Eller er det at det ordinære arbeidslivet ikke er tilgjengelig for de som på grunn av egen helse ikke kan prestere på samme måte som andre?
For de som må for eksempel skjermes fra støy, de som ikke kan møte fysisk på arbeidsplassen, eller de som kun kan jobbe i intervaller på 15 minutter – de får som regel ikke jobb. De er ikke attraktive arbeidstakere. Slik går denne restarbeidsevnen mange uføre har – og ønsker å benytte – til spille.
Les også: Dagsavisen mener: Erna Solberg har tatt seg vann over hodet
Arbeidsgivers ansvar
Det er arbeidsgiverne som må endre seg. Det er de som må tørre å gi litt slipp på kontrollen og satse på at «Klara» kan jobbe én time om dagen på hjemmekontoret – og at det vil være en berikelse for bedriften.
De uføre blir ikke mer attraktive på arbeidsmarkedet bare de er fattigere. Ikke blir de friskere eller får økt arbeidsevne heller. Vi må snu på fjøla, gå fra «hvorfor vil ikke de uføre jobbe?» til «hvorfor vil ikke bedriftene ansette de uføre?», og så må vi ta det politiske arbeidet derfra. Bedriftene må stimuleres og intensiveres, kurses og opplæres – slik at de kan ta imot den enorme potensielle arbeidsstyrken som ligger ubrukt. Potensialet for økt sysselsetting er der. Det er bedriftenes ansvar å tilrettelegge for at den kan benyttes.
Min reise til arbeid
Tilbake til meg: I dag er jeg i jobb, faktisk i nesten 50 prosent jobb som regnskapsfører. Da jeg sa at jeg var ufør og at vi kunne risikere at jeg ble for syk i perioder, møtte min arbeidsgiver, Sjekk Regnskapet AS, utfordringene mine med «det finner vi en løsning på». Jeg startet på timebasis i januar 2021, med tanke om å jobbe noen timer i uken når helsen tillot det. Og fordi jobben er helt tilrettelagt meg og mine utfordringer, jobber jeg altså 50 prosent nå i 2024.
Muligheten for åpningen av arbeidslivet er der, og flere arbeidsgivere bør absolutt tørre å benytte seg av den.
Tilretteleggingen jeg har fått: Jeg har kun hjemmekontor. Jeg har ikke fast arbeidstid, men jobber når jeg ønsker – slik kan jeg tilrettelegge rundt legebesøk, dårlig form eller oppfølging av min helse. Jeg jobber i det som kalles en særlig fristilt stilling, og legger opp dag og kundeoppfølging selv. Skulle noe oppstå som gjør at jeg ikke klarer å utføre mine oppgaver, kan jeg kontakte min arbeidsgiver, og de finner en løsning på problemet. Min arbeidsgiver stoler på at jeg gjør det jeg sier. På grunn av denne tilliten og denne friheten, har jeg gradvis klart å øke arbeidsmengden – uten at helsen påvirkes negativt.
Det er arbeidsgiver som turte å strekke ut en hånd og som ser at resultatet av mitt arbeid, har god verdi – selv om de ikke ser meg hver dag, eller jeg kun jobber noen timer om gangen.
Les også: Vi håper høyresiden vinner valget
Vi er mange
Min arbeidsgiver er spesiell som turte å ta sjansen. Nav ønsker at de uføre skal jobbe, og tilrettelegger for at trekk i uføretrygd for lønn er gunstig for den uføre. Derfor kan jeg jobbe 50 prosent og fremdeles være 100 prosent ufør – fordi min arbeidsgiver går mot det som er standarden i det ordinære arbeidslivet. Jeg ville ikke kunne utføre samme mengde jobb et annet sted uten tilrettelegging. Men muligheten for åpningen av arbeidslivet er der, og flere arbeidsgivere bør absolutt tørre å benytte seg av den.
Gjennom min jobb som regnskapsfører for små foretak, ser jeg dette igjen og igjen. Uføre mennesker som gjerne vil bidra og jobbe, men som ikke får jobb i det ordinære arbeidsliv fordi bedriftene ikke tør satse på at det vil fungere for dem. Noen uføre velger derfor å skape sin egen arbeidsplass, hvor de kan ta fullt hensyn til sin helse. Hamsterhjulet i det ordinære arbeidslivet er for hardt for dem, men de klarer fint å lage sitt eget tilrettelagte arbeidsliv. Men å starte en egen bedrift, er ikke for alle. En tilrettelagt stilling på deltid vil trolig passe mange flere.
Vi er mange uføre som ønsker oss i jobb. Det er nå opp til bedriftene å vise at de ønsker å ha oss i jobb.
Kronikkforfatteren jobber 50 prosent som regnskapsfører hos Sjekk Regnskapet AS. I tillegg deler hun også innhold om privatøkonomi i sosiale medier under brukernavnet @pengebabbel.
Les også: Kamalas visepresidenter
