I en kommentar i Dagsavisen 15. juli gjør Trygve Svensson, leder for Tankesmien Agenda, et forsøk på å skyte ned både den generelle ruspolitikken i Norge og regjeringens håndtering av denne politikken. Det er det absolutt ingen grunn til. I så fall må det kraftigere ammunisjon til enn argumentene som Svensson bruker, for å vise at det står dårlig til her til lands.
Det er absolutt ingen grunn til å svartmale og dømme norsk ruspolitikk nord og ned. Den kan bli bedre på mange områder. Men da må man diskutere ut fra det som er den reelle ruspolitikken i dag, og ikke ut ifra vrengebildene som ofte dominerer norsk rusdebatt. Man må ha en reell kunnskap om hva som funker og ikke i ruspolitikken, og velge tiltak som faktisk løser det som ikke er godt nok.
Et foregangsland
Jeg har hatt den lærerike opplevelsen av å kunne følge den globale debatten over en del år i FNs narkotikakommisjon. Gjennom noen hundre møtetimer i Wien og andre steder på kloden har jeg hørt hundrevis av innlegg og fra de fleste av klodens nasjoner. Regjeringer av alle slag har lagt fram sine planer og erfaringer på narkotikaområdet.
Noe står veldig klart for meg: Norsk narkotikapolitikk holder et veldig høyt kvalitetsnivå i global målestokk. Den kan som nevnt absolutt bli bedre, og vi kan lære mye av andre land, men også motsatt. Norge er et foregangsland som satser på en bred, balansert og moderat narkotikapolitikk, som også gir gode resultater.
Bred – fordi Norge bruker en lang rekke virkemidler innenfor forebygging, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og akutthjelp. Balansert – fordi de ulike tiltakene har en plass i en større helhet der tiltak virker sammen. Og moderat – fordi vi bruker virkemidlene så langt de rekker, men ikke går til ytterligheter. Altfor mange land velger ekstreme løsninger, både i restriktiv og liberal retning.
Det er for øvrig interessant at International Drug Policy Consortium i 2021 offentliggjorde en rapport der de gjennomgikk hva et utvalg på rundt 30 land over hele kloden gjør for å hjelpe rusavhengige og redusere oppståtte russkader. Norge ble rangert som nummer 1!
Rom for forbedringer
Men mye kan bli bedre også her til lands. Både fordi utfordringene skifter, nye problemstillinger oppstår og vi lærer mer om hva som virker og ikke.
Derfor er det veldig lite oppsiktsvekkende at helseminister Jan Christian Vestre (Ap) sier at «deler av ruspolitikken har feilet», som også Svensson viser til. Det finnes vel knapt et menneske i Norge, i hvert fall ikke blant dem som kjenner rusfeltet, som mener at det ikke er rom for forbedringer. Listen over mulige forbedringer kan gjøres lang både innenfor forebygging, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og akutthjelp.
I juni 2021 gjorde Stortinget en viktig avklaring med stemmene fra Arbeiderpartiet (Ap), Senterpartiet (Sp) og Fremskrittspartiet (Frp): Grunntrekkene i norsk narkotikapolitikk skal ligge fast ved at forslaget om avkriminalisering ble nedstemt. Samtidig ble det vedtatt en rekke punkter med forbedringsmuligheter. Men det aller viktigste kom i etterkant av Stortingets behandling: I mars 2022 annonserte Ap og Sp at regjeringen ville komme tilbake med en forebyggings- og behandlingsreform. Det er den beste nyheten på rusfeltet på mange år.
Store forventninger
Nå er forventningene store til at regjeringen presenterer en ambisiøs plan, spesielt for økt innsats på forebygging. De siste årenes debatt om ruspolitikk, inkludert den om rusreformen, har nesten bare fokusert på reparasjon, ikke forebygging. Det er bra å hjelpe de som trenger det, og det er bra at Norge ligger langt framme på dette området. Men vi kan aldri reparere oss ut av rusproblemene. Forebygging – å hindre økt bruk og tilsvarende skadevirkninger – vil alltid være mer effektivt, billigere og mer humant. Det er ikke tilfeldig at FN har valgt dette temaet for den internasjonale narkotikadagen: Evidence is Clear – Invest in Prevention (bevisene er klare – invester i forebygging).
Norge er et foregangsland som satser på en bred, balansert og moderat narkotikapolitikk, som også gir gode resultater.
Dagens regjering kan løfte ruspolitikken flere divisjoner opp fra det nivået som Høyre-regjeringens rusreform la opp til. Deres forslag til rusreform må være noe av det mest «oversolgte» dokumentet på flere tiår i rusdebatten. Det ble lansert fra regjeringen som en helsereform uten sidestykke. Den var for så vidt uten sidestykke – fordi den var en helsereform uten helseinnhold: ingen nye tiltak, ingen friske penger, ingen nye helsetjenester. Bare et forslag om avkriminalisering. Akkurat det vi ikke trenger i en situasjon der holdningene til narkotika ser ut til å være på gli i feil retning.
Overdosetall
I sin kommentar gjentar Svensson de gamle argumentene om antall overdosedødsfall i Norge. Det er god grunn til å advare alle, inkludert Svensson og meg selv, mot å bruke overdosetall for mer enn de er verdt i rusdebatten. Ikke fordi overdoser er en ubetydelig utfordring, men fordi overdoseproblemet er mye mer sammensatt og komplekst enn de fleste er klar over. Siden 2014 har vi hatt en serie nasjonale handlingsplaner mot overdoser, utarbeidet etter omfattende debatt blant landets faglige og politiske ekspertise. Men problemet ser ut til å leve sitt eget liv, selv om en del tiltak gir effekt på noen områder. Derfor tror jeg ikke på de som nå står fram med enkle forestillinger og slagordløsninger.
Skal man gjøre noe med overdoseproblemet, må man velge tiltak som er så spesifikke og målrettede at de faktisk bidrar til løsning, ikke bare blir symbolpolitikk og generelle slagord. Om ikke annet, så av respekt for tidligere og kommende ofre. At en avkriminalisering eller legalisering skulle være løsningen, er veldig usannsynlig. Også ut fra erfaringene som man nå gjør seg i USA og Canada: I toppåret 2022 døde 107.000 av overdose i USA. Tilsvarende tall for Norges befolkning ville vært rundt 1.800 – vi har de siste årene hatt rundt 300 overdosedødsfall.
