Underbemannede barnehager med høyt gjennomtrekk av personale er blitt hverdagen i hovedstaden. Tall fra Utdanningsforbundet viser at Oslo kommune mangler 540 barnehagelærere. Oslos barnehager står overfor en reell utfordring med tanke på arbeidskraft i årene fremover.
Én av tre barnehagelærere i landet oppgir at de vurderer å slutte i jobben sin som følge av dårlig grunnbemanning og hardt arbeidspress. Samtidig er det over 40 prosent færre søkere til barnehagelærerutdanningene de siste fem årene. De unge står åpenbart ikke i kø for å utdanne seg til en bransje hvor man stadig er underbemannet og det gjennomsnittlige legemeldte sykefraværet er 63 prosent høyere enn for andre yrkesaktive.
Ansatte i barnehage må takle en jobb med høye emosjonelle krav, ubekvemme løft og arbeidsstillinger, samt høyt støynivå. Belastningene yrket har, medfører at svært få barnehageansatte klarer å stå i jobb etter fylte 62 år og mange blir uføre.
Brolagt med gode intensjoner
Regjeringen ønsker at minst 60 prosent av de ansatte i en barnehage, skal være barnehagelærere. Der det før jobbet én pedagog og to medarbeidere, skal det nå, ifølge pedagognormen, jobbe to pedagoger og én medarbeider – på en avdeling med 18 barn i alderen 3–6 år. Intensjonen er å sikre god kvalitet i barnehagetilbudet og et godt pedagogisk innhold. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.
To pedagoger innebærer en dobling av den ukentlige planleggingstiden på fire timer – tid pedagogene skal bruke til planlegging og for- og etterarbeid. Dette kan gjøres på et kontor i barnehagen eller på hjemmekontor. I realiteten mister barna årlig 188 timer med en voksen når en medarbeider byttes ut med en barnehagelærer, basert på ett år med 47 arbeidsuker. Andre pedagogiske aktiviteter som eksempelvis foreldresamtaler, ledermøte og kursing, kommer i tillegg. Den som blir igjen på avdelingen sammen med barna, er medarbeideren.
I en jobb som er beviselig fysisk og emosjonelt krevende, og hvor støynivået til tider er skadelig høyt, må man stille spørsmål ved hvilken slitasje nettopp denne arbeidsgruppen utsettes for? Hvor mange assistenter og fagarbeidere klarer å stå ensom i en slik arbeidssituasjon år etter år? Og ennå har vi ikke snakket om lønn …
Ikke råd til å eie eller leie
Ifølge Huseiernes Landsforbunds Bokostnadsindeks for 2023, er Oslo Norges dyreste kommune å bo i. En gjennomsnittlig husholdning i Oslo må årlig ut med 270.095 kroner for å eie og bo i sin egen bolig. I desember 2023 lanserte Landsorganisasjonen i Norge (LO) sin nye boligindeks, og den viste at stadig færre fagarbeidere har råd til å kjøpe seg bolig i Oslo. En normal lønn er ikke lenger nok til å dekke kostnadene av å eie, eller leie. En fagarbeider i barnehage tjener rundt 20.000 kroner mindre i måneden enn en sykepleier. Jobber du som medarbeider (uten fagbrev), har du en av de 25 dårligst betalte jobbene i Norge.
Det er ingen menneskerett å bo i Oslo, og en viss pendleravstand til jobb må kunne aksepteres. Likevel – hva hjelper det egentlig med litt billigere bolig når du månedlig må betale 2486 kroner for å pendle med tog og buss inn til jobb fra (eksempelvis) Nittedal? En pendlertilværelse er utfordrende å kombinere med et vanlig familieliv, med henting og levering i barnehage og på skole. En slik hverdag vil bli for krevende for mange, og de vil se seg om etter jobb andre steder enn i Oslo, og samtidig ta med seg kompetansen ut av byen.
Hvem skal jobbe?
Når barnehagelærerne slutter, det er for få nyutdannede til yrket og fagarbeidere og medarbeidere ikke lenger har råd til å bo i byen – hvem skal jobbe i Oslo-barnehagen da?
Hvem er villig til å ta en dårlig betalt jobb med stor arbeidsbelastning i Norges dyreste by? Unge folk og studenter uten boliglån og familieforpliktelser, eller personer uten formelle utdanningskrav som har behov for en jobb? Hvorfor skal denne arbeidsgruppen velge akkurat barnehagen som sin fremtidige arbeidsplass, når de faktisk vil tjene bedre på å jobbe i butikk eller som renholdere? Ser Oslo kommune for seg en kø av varmhjertede idealister som ønsker seg til barnehagen?
Hvem er villig til å ta en dårlig betalt jobb med stor arbeidsbelastning i Norges dyreste by?
Barna våre tilbringer inntil ni timer om dagen i barnehagen. Et trygt og stabilt personale som kan ivareta primærbehovene, er minstekravet. Men barna trenger også ansatte med kompetanse til å se og forstå barnet og håndtere eksempelvis eventuelle språklige og motoriske utfordringer. 33,4 prosent av Oslos barnehageansatte har kun grunnskoleutdanning eller annen utdanning på videregående nivå.
Hva slags kompetanse som ønskes i barnehagen er et grunnleggende og viktig spørsmål som må stilles når fremtiden til våre barnehager skal planlegges. Ønsker man en barnehage med ufaglærte, høyt gjennomtrekk av vikarer og ansatte? Det åpenbare svaret er nei.
Kompetanseheving
Flere barnehagelærere er nødvendig for å fylle opp ledige stillinger, men om det er behov for to pedagoger på en avdeling, kan og bør diskuteres. En kompetanseheving blant barnehagemedarbeiderne bør uansett være på sin plass. I realiteten er det sistnevnte arbeidsgruppe som tilbringer mest tid sammen med barna.
Gratis videreutdanning gjennom fagbrev som barne- og ungdomsarbeider kan tilbys av bydelene. Tilbudet om arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning bør også utvides til å gjelde alle bydeler i Oslo, og ikke bare de med størst mangel på barnehagelærere. Lønnen må heves betydelig for å gjøre jobben mer attraktiv – og til å leve av i en by som Oslo.
Mange av oss som jobber i barnehage, har valgt å bli i jobben fordi vi opplever at vi gjør en verdifull og samfunnsnyttig jobb, fordi vi har gode kolleger og fordi vi trives med arbeidsoppgavene. Likevel – ingen kan leve av knapper og glansbilder. Ingen er heller tjent med en personalflukt fra barnehagen eller en bransje som kneler under vekten av for stor arbeidsmengde – aller minst våre barn.
