Flere meningsmålinger tyder på at Harris har god oppslutning sett i forhold til Biden, og på enkelte meningsmålinger har hun høyere oppslutning enn Trump. Meningsmålinger i tiden fremover vil trolig tegne bilde av en jevn innspurt mot valget.
Det er flere ting som kan hindre Harris å vinne presidentvalget. Først og fremst er spørsmålet hvorvidt Harris’ person og politikk tiltrekker seg nok velgere. Det kan være problematisk å velge en presidentkandidat som knyttes så tett til en upopulær Biden. Harris forbindes med svak håndtering av innvandringskrisen ved den mexicanske grensen, mangel på tydelige politiske seire, og en progressiv samt inkonsistent profil i saker som strafferettsreform og «Medicare for all». Hun kritiseres for å skape dårlig arbeidsmiljø og for manglende politisk retning, samt enkelte klønete intervjuer og uttalelser. Harris er kanskje ikke populær nok til å vinne valget.
Noen av disse problemene kan gjerne tilskrives friksjoner og uenigheter mellom Harris og Biden-administrasjonen, og vil ikke nødvendigvis hemme Harris’ evne til å lede som president dersom hun velges. Derimot vil disse ripene i lakken svekke sannsynligheten for at hun faktisk vinner.
Et annet poeng som kan få betydning, om man vil det eller ei – og selv om det ikke burde ha noe å si – er at Kamela Harris er en svart kvinne. Amerikanerne fikk sin første svarte president i 2009. USA har aldri hatt en kvinnelig president. Er relevant spørsmål er om Harris som både svart og kvinne kan vinne et valg i USA. Det er interessant å se et eventuelt valg av Harris i et «interseksjonalitetsperspektiv».
«Interseksjonalitet» handler om hvordan ulike sosiale kategorier, i denne sammenheng kjønn og hudfarge, overlapper og skaper unike former for privilegier og diskriminering. I Harris’ tilfelle innebærer dette at hun i kraft av å både være kvinne og svart vil bli forstått, vurdert og diskriminert på en mer kompleks måte enn en svart mann eller en hvit kvinne.
Hennes sannsynlighet for å vinne valg vil påvirkes av en samvirkende diskriminering eller vurdering basert på at hun både er svart og kvinne, som skiller seg fra eventuell diskriminering og vurdering av Obama basert på hudfarge eller Clinton basert på kjønn.
I en undersøkelse fra 2018 svarer 13 prosent av amerikanerne at de mener menn er bedre skikket til politiske verv enn kvinner. I en Gallup fra 2019 sier 94 prosent at de ville stemt på en egnet kvinnelig presidentkandidat fra sitt parti.
Tilsvarende svarte 96 prosent i en Gallup fra 2020 at de ville stemt på en egnet svart presidentkandidat fra eget parti. Kjønn er her ikke spesifisert, men om vi tar interseksjonalitetsprinsippet i betraktning, kan det tenkes at antall prosent som ville stemt på en svart, kvinnelig presidentkandidat er lavere.
Samtidig er det relevant å påpeke at Demokratene er mer opptatt av mangfold enn Det republikanske partiet. Harris kan trolig hente enda flere kvinnelige velgere og svarte velgere enn Biden. Historisk har riktignok demokratene hatt bedre grep om både kvinnelige og svarte velgere enn republikanerne, også når kandidaten deres har vært en hvit mann.
Skal på papiret mer til for en svart kvinne å bli president enn en svart mann eller hvit kvinne.
Men kampen om velgerne er ikke kampen om kjernevelgere. I USA vil mange velgere stemme på det partiet de identifiserer seg med og føler tilhørighet til, nesten uavhengig av kandidat. Det amerikanske presidentvalget avgjøres ofte av velgere fra det politiske sentrum, og kanskje kan Harris vinne disse velgerne. Det kunne kanskje en annen nokså kjent, yngre og tilfredsstillende samlende demokrat også klart, i kraft av å ikke være Trump eller Biden.
Harris har blitt kritisert for å fremstå vanskelig og konfronterende, og selv om det kan være legitime grunner til dette, vil hun også møte et klassisk paradoks for kvinnelige ledere: God ledelse assosieres med egenskaper som besluttsomhet, styrke, oppgavefokus og målbevissthet, som tradisjonelt regnes som maskuline egenskaper. Kvinner med en slik typisk maskulin lederprofil bryter da med kjønnsnormer, og i motsetning til menn med samme profil, blir kvinnelige ledere med disse egenskapene ofte oppfattet som kalde, konfronterende, krasse og vanskelige. Kvinnelige ledere med en typisk feminin profil som relasjonsorientert, trygghetssøkende og medgjørlig bryter ikke kjønnsnormene.
Men disse egenskapene forbindes tradisjonelt ikke med (god) ledelse, og kvinnelige ledere med disse egenskapene kan derfor oppfattes som svak, myk og uegnet. Som kvinnelig leder kan det derfor være vanskelig å vinne fram fordi man enten bryter kjønnsnormer eller ledelsesnormer, og dette paradokset er kanskje enda mer fremtredende i USA enn i Norge.
Amerikansk politikk er selvfølgelig mer kompleks, og amerikanske velgere mer sofistikerte, enn at kjønn og hudfarge er det mest betydningsfulle når et presidentvalg skal avgjøres. Politikken, ikke kjønn og hudfarge, må ideelt sett være det viktigste.
Obama ble president som svart mann. Clinton ble presidentkandidat som hvit kvinne. Obama og Clinton er som Harris mer enn sine respektive kjønn og hudfarger, men om vi følger interseksjonalitetspremisset skal det altså på papiret mer til for en svart kvinne å bli president enn en svart mann eller hvit kvinne, og foreløpig har heller aldri sistnevnte skjedd.
Kamela Harris vil trolig ha et godt grep om kvinnelige og svarte velgere. Men dette er velgere demokratene uansett pleier å ha et godt grep om. Spørsmålet er om Harris’ person og politikk kan slå Trump, og hvilken rolle kjønn og hudfarge spiller i kampen om velgere anno 2024.
