I år er det 13 år siden terrorangrepet 22. juli 2011. Et politisk motivert, høyreekstremt angrep mot Arbeiderpartiet og Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Terroristen gikk først til angrep i regjeringskvartalet, mot statsministeren, politikerne og byråkratene som sørger for at hjulene i samfunnet vårt går rundt. Så på AUF og engasjerte ungdommer på sommerleir på Utøya. Han drepte 77 mennesker. Tok deres liv, planer og muligheter for framtiden. Ødela familier og psykiske helser. Ga dem mareritt, sorg og lengsel. Og frykt for å engasjere seg igjen. Fordi han hater et mangfoldig og likestilt Norge.
På grunn av hatet er de menneskelige konsekvensene enorme. Etter 13 år lever fortsatt mange med konsekvensene av terroren hver eneste dag. Sorg og savn har ingen utløpsdato.
Permanent 22. juli-senter
Terrorangrepet fikk enorme samfunnsmessige konsekvenser. I løpet av de 13 årene etter 22. juli 2011 har etablering av minnesteder og av minne- og læringssentre vært sentralt. AUF og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli har hatt en særlig viktig rolle i dette arbeidet. I 2015 ble 22. juli-senteret etablert som et midlertidig informasjonssenter, og det har vært i utvikling siden.
Vi holder til i Teatergata 10 i Oslo. Men nå bygges et nytt permanent 22. juli-senter i det nye Regjeringskvartalet, og senteret skal etter planen åpnes i 2026. Vi samarbeider også tett med Utøya og flere andre institusjoner.
Vi forsøker å forklare og formidle årsaker til og konsekvensene av terrorangrepet 22. juli, og alt det som hører til – radikalisering, rasisme, konspirasjonsfortellinger og antifeminisme – for å nevne noe. Det er vårt mandat.
Les også: Linnea husker ikke terrorangrepet 22.juli. Nå skal hun undervise om det (+)
Andre behov
Vi som husker 22. juli godt, har et annet forhold til denne dagen enn generasjoner uten egne minner. De må lære om 22. juli som vi måtte lære om andre verdenskrig. Jeg opplever de som nysgjerrige og engasjerte. Terrorangrepet er også på lærerplanen. På skolen skal elevene lære om det som skjedde den dagen for 13 år siden.
Arenaen for ny kunnskap, utveksling og refleksjon som vi skaper på 22. juli-senteret, gjør det enklere for både barn, ungdom og alle oss andre å snakke om terroren. Det viser flere brukerundersøkelser vi har gjort i samarbeid med markedsanalysebyrået Opinion.
Men tiden som går, skaper andre behov og utfordringer. I fjor hadde senteret 23.000 besøkende. De som besøker oss, blir stadig yngre og stiller spørsmål om hvordan terroren kunne skje. Da må vi tilby svar og ressurser som er tilpasset barn, og som møter dem der de er. Det er noe av det vi tilbyr på senteret i Oslo og på nettsidene våre – lett tilgjengelig når spørsmålene melder seg.
22. juli-senteret er et av få minne- og læringssentre i Europa som utarbeider utstillinger om komplekse temaer som terrorisme, ekstremisme og de personlige og samfunnsmessige konsekvensene av dette. Vi jobber kontinuerlig med ulike minneprosjekter og utstillinger både som kunnskapsgrunnlag for våre undervisningsopplegg, men også for å skape samtaler og kunnskapsgrunnlag til alle som ønsker å besøke oss.
Samtalen om 22. juli
I løpet av de siste fem årene har 22. juli-senteret åpnet fem forskjellige utstillinger med ulik tematikk. Den faste utstillingen «Samtalen om 22. juli» understreker hvor viktig det er med dialog: for å minnes og for å bidra til å forebygge at noe tilsvarende skjer igjen. Utstillingen har som mål å fremme en kunnskapsbasert, åpen og inkluderende samtale om 22. juli.
Vi som husker 22. juli godt, har et annet forhold til denne dagen enn generasjoner uten egne minner.
Å lære om det som skjedde den dagen er viktig, og det er helt sentralt i utstillingen. Vi viser filmer som vi har laget i samarbeid med etterlatte i prosjektet: «Historier om de vi mistet». Og vi har et minnerom med portretter av de som ble drept. Bildene gjør sterkt inntrykk. Sammen med publikum reflekterer vi over hvem de var, og hva vi alle mistet ved at akkurat de ble drept og tatt fra oss.
Når en av de 77 som ble drept har fødselsdag, setter vi også en blomst i resepsjonen til minne om den vi mistet. Vi deler bildet av blomsten i sosiale medier slik at de aldri skal glemmes. Publikum inviteres også til å legge igjen digitale hilsener på våre nettsider, og i utstillingen kan alle som ønsker det, skrive en hilsen eller lage en tegning for å minnes.
Les også: Hva har skjedd, hvorfor er det uro og hva blir konsekvensene av opprøret i Bangladesh?
10.000 minnekort
I år viser vi derfor utstillingen «Dine ord har betydning». Her viser vi for aller første gang fram publikums bidrag til samtalen rundt 22. juli. Det er blitt laget over 10.000 minnekort og mange tusen tegninger og figurer av besøkende!
Alt som har blitt skrevet og laget av besøkende, er blitt en del av vår felles minnebank, noe som bidrar til å holde samtalen om 22. juli levende. Ordene som deles, er sterke. De kan trøste og inspirere. De viser både sinne, omtanke og gir håp. Nå vises noe av dette fram for publikum, og alle som ønsker, kan bidra med egne refleksjoner og minner.
Utstillingen vil være på senteret i hele sommer og vi håper mange vil bidra til å fortsette å skape utstillingen sammen med oss.
Vi fortsetter
Vi vil fortsette å jobbe for at vi aldri glemmer. Dette gjør vi hver dag, hele året – ikke bare under de årlige markeringene. Å forstå årsaker til og konsekvensene av terrorangrepet 22. juli er komplekst, og det er krevende å formidle. Men minne og læring etter terrorangrepet er desto viktigere når nye generasjoner ikke har egne minner.
Det er viktig å ha samtaler om hva vi ikke ønsker i et demokratisk samfunn. Vi er én av mange institusjoner som ønsker å bidra til å forebygge rasisme, radikalisering, ekstremisme og terror. Men det er like viktig å snakke om hvilke verdier og samfunn vi sammen skal skape.
Vi ønsker å bidra til å videreutvikle demokratisk medborgerskap for kommende generasjoner. 22. juli-senteret vil fortsette samtalen om 22. juli. Vi skal være et sted for refleksjon, læring og håp. Du kan bidra til denne viktige samtalen i våre utstillinger.
Velkommen til 22. juli-senteret.
Les også: Norsk sykepleier i Gaza: – De måtte bare legges til side for å dø (+)
