Å være «hard to get» (vanskelig å oppnå eller kostbar) kan være en strategi på datingmarkedet. Det er ikke et godt ideal for boligmarkedet.
«I think a city should feel a little hard to get – It’s like a good relationship. It’s not supposed to be easy» («Jeg synes en by skal føles litt kostbar – det er som et bra forhold. Det skal ikke være lett»), sier karakteren Halfdan i antireklamen som Visit Oslo har laget, for å selge byen til utenlandsturistene. Reklamen kunne vært skrevet for å beskrive boligpolitikken i praksis. Det er nok også slik Oslo oppfattes, særlig av unge, studenter, førstegangskjøpere og leietakere som forsøker å komme inn på boligmarkedet.
«I temporarily live here. Unfortunately» («Jeg bor her midlertidig. Dessverre»). For mange som over mange år har sett boligdrømmen rykke stadig lenger unna, er ikke dette et ironisk utsagn. Oslo er definitivt ikke lett tilgjengelig.
Tiden er overmoden
Myndighetene og befolkningen kunne spart både tid og milliarder hvis de to viktigste markedene i økonomien, arbeidsmarkedet og boligmarkedet, hadde forsterket hverandre. Arbeidsgiverforeningen Spekter og Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) mener at dagens boligpolitikk svekker arbeidslinjen og påfører samfunnet unødvendig store kostnader.
Vi står foran boligtilbudskrise i flere sentrale bo- og arbeidsmarkedsregioner landet rundt. Det er et paradoks at kommuner og sentrale myndigheter ikke samhandler bedre slik at det reguleres nok tomter, og dermed at flere kan bygge og bo tettere på der de har arbeidsplassene sine. I stedet må samfunnet bruke milliarder på infrastruktur og kjøp av tog- og busstjenester for at folk skal pendle langt.
Markedet alene sikrer ikke tilstrekkelig økt boligbygging. Staten må bidra med mer enn dagens tilretteleggerrolle gjennom lovverk og infrastruktur. Det må stilles strengere krav til kommunene. For boligutviklere landet over, er økt kommunalpolitisk risiko blitt en utfordring. Boligutviklere må oppleve både forutsigbarhet, insentiver og krav til raskere igangsetting.
At priser, renter og reguleringstid øker, er definitivt ikke et sunnhetstegn for boligmarkedene i de store byene.
Tiden er overmoden for at samarbeidet mellom stat, kommuner og boligutviklere kommer inn i et mer forpliktende spor, som reelt øker byggetakten. At priser, renter og reguleringstid øker, er definitivt ikke et sunnhetstegn for boligmarkedene i de store byene.
Treghet er kostbart
En rapport Samfunnsøkonomisk Analyse har utarbeidet på oppdrag fra Spekter og NBBL, viser hvor kostbar tregheten i kommunal regulering kan være. Hvis boligbyggingen i Oslo forsinkes midlertidig med ett år, koster det samfunnet 1,2 milliarder kroner. Hvis tilstanden blir permanent, koster det samfunnet 23 milliarder kroner. Rapportens funn for Oslo er naturligvis større enn i andre sentrale bo- og arbeidsmarkedsregioner, men tilsvarende undersøkelse for andre storbyer som Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger kunne avdekket betydelige kostnader.
Kostnadene fordeles på en rekke parter: Utbyggere får økte planleggings- og finansieringskostnader. Arbeidstakere får økte kostnader til pendling. Avstanden mellom arbeidsgivere og arbeidstakere gir et økonomisk tap for begge parter og tapt produktivitet for samfunnet. Samtidig fører boligmangel til boligpris-spiraler. Arbeidsplassene blir dyrere og mindre tilgjengelig. Det rammer verdiskapingen og vekstevnen i økonomien.
Løsningen er at kommunene premieres for eller pålegges å regulere nok tomter, slik at flere kan bygge og bo der arbeidsplassene er. Det vil også dempe behovet for å bygge ny transportinfrastruktur rundt de store byene.
Kommunene må effektivisere planleggingen. De må pålegges å ha en aktiv boligpolitikk og være en pådriver som planlegger og samfunnsutvikler, heller enn å vente på private planinitiativ. I tillegg må alle kommuner pålegges å ha en reserve av ferdig regulerte, byggeklare tomter som tar høyde for kommunens demografiske utvikling.
Arbeidskraftsmangel
Arbeidskraftsmangel er en av Norges største utfordringer i årene som kommer. Boligpolitikken kan understøtte og bidra til at vi får mer ut av arbeidskraften, og at flere jobber heltid når de bor nærmere arbeidsplassene, kulturtilbud og velferdstjenestene.
Boligmarkedet og arbeidsmarkedet må forsterke hverandre slik at vi som samfunn kan løse flere viktige fellesoppgaver og sikre vekstkraft i økonomien. Skal vi få til det, trenger vi både en mer aktiv statlig pådriverrolle, og vi må ha kommunene med på laget når vi skal bygge boligene vi trenger. Vi trenger en samhandlingsreform for å få stat, kommuner og boligutviklere til å samarbeide mer.
«Is [Oslo] even worth seeing?» («Er Oslo egentlig verdt å se?»)
Det er et betimelig spørsmål. Inngangsbilletten til boligmarkedet i Oslo er allerede smertefullt høy. Det rammer arbeidsmarkedet og det rammer folk.
