I Dagsavisen 26. juni, i innlegget «Krisene vi ikke bryr oss om» kritiserer leder av tankesmien Langsikt, Eirik Mofoss politikerne for ikke å prioritere krisene i sør. Intensjonen er god og oppfordringen nødvendig: Vi må få både politikere og befolkningen til å engasjere seg mer, og prioritere de krisene som ikke får samme oppmerksomhet som krigen i Gaza eller i Ukraina. Men strategien er neppe særlig effektiv.
Det er et velkjent prinsipp i psykologien at en effektiv måte å oppmuntre til atferdsendring på, er ved å sette søkelys på de positive aspektene ved å endre seg. Da er neppe innlegg som indikerer at politikerne ikke bryr seg om ofrene i Burkina Faso eller Honduras, veien til handling. «Synes politikerne våre det er ok?», Spør Mofoss. Antageligvis ikke, men det er vi som velger politikere, og det er oss de må svare til.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er ikke vanskelig å være enig med Mofoss i at de massive krisene som nå utspiller seg i land i Det globale sør, som i Sudan eller Burkina Faso, fortjener vår oppmerksomhet i langt større grad enn i dag, og bør prioriteres uten at det går på bekostning av andre kriser i vår geografiske nærhet.
«Jeg orker ikke ta innover meg alt det grusomme som skjer i verden», kan vi ofte si til hverandre. Vi stenger det ut. Det er naturlig. Det er for mye å ta inn. Å lese fra Sudan at mødre mater barna sine med jord og blader, er nesten ikke til å fatte. At 2,5 millioner risikerer å dø av sult før oktober er helt uhyrlig å tenke på. Det er så fjernt fra vår virkelighet her i Norge, at det er enklere å distansere seg fra det, enn å ta det inn, og ikke minst, handle på det.
Men dette er verdens virkelighet. Og vil være det i stadig større grad fremover. Det kommer til å flere kriser og konflikter i verden i årene som kommer. Ifølge Uppsala universitet, er det flere konflikter i verden i dag, enn noen gang tidligere. Stadig mer bistand går til kriser og konflikt, ifølge Norad. Det går på bekostning av den langsiktige bistanden som kan hindre at nye konflikter finner grobunn. Dette er en særlig urovekkende tendens som kan ha langtrekkende konsekvenser.
Nordmenn er overveldende positive til bistand, ifølge tall fra SSB. Paradoksalt nok er det langt færre som tror at bistanden virker enn det er som støtter den. Dette er en skjør posisjon for bistanden. Hvis vi ikke klarer å skape omslutning om at bistand nytter, er jeg bekymret for at den folkelige støtten til bistanden vil falle i årene som kommer.
Vi må snakke om at bistand kan løse globale problemer, som vi ellers har få virkemidler til å påvirke.
Vi må snakke mer om forskning som viser at et land som får 10 prosent av sin bruttonasjonalinntekt fra bistand, vil ha ett prosentpoeng høyrere vekst enn landet ville hatt uten bistand. Dette viser en betydelig effekt. Vi må snakke mer om at våre bidrag fra Norge kan være med å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, ved å finansiere sosiale sikkerhetsnett eller andre direkteoverføringer av kapital.
Med helt konkrete eksempler, må vi vise hvordan bistand kan støtte sivilt samfunn i land, og bygge opp under en demokratisk utvikling – noe som er helt nødvendig om vi skal hindre nye kriser og konflikter. Enda tydeligere må vi få fram at våre bidrag kommer de aller fattigste og mest sårbare til gode, at de kan lindre akutte behov i dagens kriser – men også være med på å motvirke nye kriser. Vi må snakke om at bistand kan løse globale problemer, som vi ellers har få virkemidler til å påvirke.
Utfordringen bør definitivt gå til politikere om å prioritere mer til land i Det globale sør. Vi skal forvente politisk lederskap til å prioritere der behovene er størst – både her i Norge, og i landene i Det globale sør. Men utfordringen må også speiles i våre egne prioriteringer. Den må gå til alle som jobber med bistand, til å vise at midlene vi gir har nytte. Til Norad, hvis mandat er å formidle resultatene av bistanden. Til oss som jobber i bistandsorganisasjoner, som hver dag kommuniserer med våre private givere i Norge og utenfor. Men også til oss selv som enkeltpersoner, når vi snakker opp mulighetene til å gi og bidra.
«Nå bør Stortinget ta ansvar», skriver Mofoss. Ja, og alle oss andre.
