Jeg savner et perspektiv i den pågående debatten om kjønnsforskjeller i skolen. Det sies at guttebarna modnes senere, og dermed starter med et handikap som følger dem helt opp til høyere utdanning.
Men for en ganske stor andel av guttene, 5–15 prosent, kan dette være feil diagnose. Grunnen til at en god del av disse ikke trives på skolen, er ikke at skolen er for vanskelig. Det er fordi den er for lett.
Dette er elevene med stort læringspotensial. De kjeder seg ofte på skolen, for det lille de lærer som er nytt for dem, tilegner de seg raskere enn medelevene. Så blir de sittende ørkesløse og vente på de andre.
Jenter så vel som gutter har stort læringspotensial, men som kjent har gutter større problemer med å holde seg i ro når de kjeder seg. De er fortsatt gutter – barn – selv om de har stort læringspotensial. Utfallet blir fort klovnestreker, uro, problematisk atferd i klasserommet og henvendelse til PPT.
Men går det ikke bra med de flinke elevene uansett? Det er mange nok som sliter med å henge med i undervisningen, bør vi ikke prioritere dem? Nei, det er slett ikke slik at alle får utløst potensialet sitt. I mangel av utfordringer blir en del desillusjonerte, umotiverte og likegyldige til skolen. De gidder ikke. Noen blir også sosialt utstøtt som skolelys, lærerens yndling eller fordi de funderer på ting som er fjerne og nerdete for medelevene.
Opplæringsloven sier at «Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven». En opplæring som stanser når kompetansemålene i læreplanen er nådd, er ikke tilpasset evnene og forutsetningene til elevene med stort læringspotensial. Å gjøre undervisningen mindre teoretisk i håp om at den blir bedre tilpasset gutter, vil være å gjøre de talentfulle en bjørnetjeneste.
En god del har allerede gitt opp skolen, men talentsentrene har gitt dem gnisten og motivasjonen tilbake
Ideelt skulle elevene med stort læringspotensial fått tilpasset undervisningen i det vanlige klasserommet. Men den heterogene klasseromstilnærmingen er sterkt avhengig av lærernes vilje, ferdigheter og tid til å differensiere læreplan og instruksjon for det brede spekteret av elevprestasjonsnivåer i klasserommene, inkludert elever som ønsker større utfordringer. Det finnes dessverre lite evidens i norsk forskning for at denne løsningen fungerer.
Les også: Skolefravær til besvær
Heldigvis finnes et alternativ. Norge har i dag seks talentsentre i realfag for elever fra 5. trinn opp til vg2. Her opplever elevene et fellesskap med jevnaldrende med samme evner og interesser, og gis bedre muligheter for faglig utvikling. En god del har allerede gitt opp skolen, men talentsentrene har gitt dem gnisten og motivasjonen tilbake. Noen av disse har for første gang i sitt liv funnet seg venner som tenker likt. De sier at de for første gang har følt seg normale.
Dessverre utgjør tilbudet en svært liten del av deres totale skoletid: 3–5 dager per skoleår. Tilbudet treffer heller ikke alle geografisk. Jeg foreslår å øke doseringen til minst 12 dager i året og utvide talentsenterbehandlingen til hele landet. Skal vi gjøre en innsats for guttene i skolen, må vi finne riktig medisin.
