Debatt

Fortsatt et stykke igjen, Eide

Utenriksministeren har ingen laurbær å hvile på ennå. Anerkjennelsen av Palestina er et humanistisk budskap om at palestinere skal ha like rettigheter som israelere. Men det er Israel som må presses.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ja, det er en utvikling i Norges og Europas holdning til det som skjer i Gaza. Det finnes et potensial for mer påtrykk mot fredelige løsninger. Men det er fortsatt noe uforløst over argumentasjonen.

Jeg savner fortsatt en enda tydeligere og mer konsekvent diplomatisk stemme. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kan med rette påstå at han er og har vært tydeligere enn de fleste, men han har likevel ingen laurbær å hvile på ennå.

Erik Rudi, cand.psychol. og rådgiver i psykisk helse

Norge, Spania og Irland anerkjenner Palestina som selvstendig stat, og den internasjonale straffedomstolen (ICC) vurderer arrestordre på Benjamin Netanyahu. Samtidig øker intensiteten av dødelige angrep i Rafah, den siste utposten på Gaza som inntil nylig kunne regnes som noenlunde trygt for fordrevne palestinere å oppholde seg i – og Joe Bidens såkalte røde linje.

«Tostatsløsning!» roper Støre og Eide, og strør om seg med fagre ord om fredsnasjonen Norge, mens samtlige israelske talspersoner roper «terrorstøtte!» tilbake. Opposisjonen her hjemme klager på både timing og signaleffekt, og går etter den lavest hengende frukten som er mulig å oppdrive ved å påpeke at anerkjennelsen har liten umiddelbar betydning. «Økende antisemittisme» er det som gis oppmerksomhet.

Eide svarer godt for seg, også i BBCs «politiske grillprogram» Hard Talk på onsdag, og står stødig innenfor et humanistisk perspektiv som begrunnelse for at det er riktig å anerkjenne Palestina. Det som ikke blir like godt besvart, er den israelske gjendrivelsesretorikken, samt hvorfor og hvordan en tostatsløsning er den eneste løsningen på sikt.

For å ta det første først: Israels tilsvar om at dette er å belønne terrorisme, er en logisk feilslutning. Istedenfor å imøtegå det, avfeier Eide kritikken med like tomme begreper som Netanyahu selv. Eide tar «sterk avstand» og «avviser heftig». Dermed lever Netanyahus fremstilling videre; at Hamas er Palestina og Palestina er Hamas. Denne ugyldige sammenblandingen er blitt flittig brukt siden 7. oktober i fjor, med umenneskeliggjøring som effekt.

Benjamin Netanyahu

Det kan virke som om Netanyahu ikke forstår at Palestina har en sivilbefolkning. Og om han gjør det, er det slett ikke formildende med tanke på krigshandlingene som gjennomføres. Mannen er under begge omstendigheter uskikket til å styre, og langt mindre okkupere, et land.

Les også: Arven etter ekstremisten (+)

Jeg mistenker at Eide vet, men ikke tillater seg selv å si det, fordi han er bekymret for samarbeidsklimaet og relasjonen han tross alt har til diverse tyranner. Han ble invitert av Israel for å se opptakene de har av Hamas sitt groteske angrep. Tør han å ta med seg et utvalg filmopptak av døde palestinske barn, hengende fast i utbombede husvegger, eller barn som leter etter og samler opp kroppsdelene av sine døde foreldre, som tilsvar?

Ingen, kanskje med unntak av studentaktivister, tør å si rett ut at Netanyahu og hele krigskabinettet hans er en gjeng med fascistiske fanatikere på fullstendig feil side av alt som er godt ved menneskeheten. Med ICC i ryggen kan det kanskje tenkes at Eide også tør å gå et skritt lenger etter hvert. Han nærmer seg en form for konsekvent humanisme, men mangler fortsatt en ektefølt, apolitisk kvalitet for å komme helt i mål.

Gjenopprettelse av grensene fra 1967 vil medføre en massiv tilbakeføring av israelere. Israel vil anse det som helt utenkelig, og palestinerne selv ønsker det nødvendigvis ikke.

Så til tostatsløsningen, som den svært så diplomatiske og høyst Israel-nøytrale presidenten i USA også forfekter som eneste farbare vei. Istedenfor blind forfølgelse av gamle, ideologiske luftslott-tradisjoner fra Holst (Ap) og Godal (Ap), kan vi kanskje lytte til faktisk og dagsaktuell ekspertise?

Les også: Hvordan få et fritt Palestina?

Historiker og forfatter Marte Heian-Engdal, aktuell med boken «Et Gaza-liv», peker på det faktum at i de 30 årene som har gått siden Oslo-avtalen, så har ulovlige israelske bosettinger på Vestbredden gjort kartet over det som var palestinsk område til et lappeteppe med segregerte områder der man har rettigheter og der man ikke har noen rettigheter.

Gjenopprettelse av grensene fra 1967 vil medføre en massiv tilbakeføring av israelere. Israel vil anse det som helt utenkelig, og palestinerne selv ønsker det nødvendigvis ikke.

Palestinere flest ønsker kun å være frie og ha like rettigheter i eget land. «From the river to the sea» handler først og fremst om dette. Om Hamas kanskje legger noe annet i dette omkvedet, er uvesentlig i sammenhengen.

Les også: Anerkjennelsen, hva betyr den? (+)

Anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat er ikke det samme som etablering av nye landegrenser, men et humanistisk budskap om at palestinere er mennesker som skal ha like rettigheter som israelere. Retten til trygghet, retten til frihet, retten til helsehjelp, retten til tilgang på mat og vann, retten til familie. Retten til liv.

Min påstand er ganske enkelt at det er Israel som må presses og realitetsorienteres, ikke Palestina. Om ikke Eide gjør det, hvem skal da gjøre det?

Jeg sier på ingen måte at det er enkelt, eller at Israel ikke har noen rettmessige krav på sin side. Jeg er heller ikke i posisjon til å si noe om en tostatsløsning eller om en todeling av ett land er det beste.

Dagsavisen mener: Norge tar et historisk, modig steg

Jeg kan imidlertid stille krav, som medmenneske, om at apartheidstaten i den form som Israel er og har vært siden 1948, må opphøre. Min påstand er ganske enkelt at det er Israel som må presses og realitetsorienteres, ikke Palestina. Om ikke Eide gjør det, hvem skal da gjøre det?

Kanskje er det også lurt å huske på at Oslo-avtalen ble torpedert av en israelsk ekstremist som henrettet Yitzhak Rabin, og at en intifada alltid starter som respons på tydelige provokasjoner?

«For Palestina er en samtale med Israel som en samtale mellom sverdet og nakken.» (Ghassan Kanafani, palestinsk forfatter, 1970)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt