For en historiker spesialisert i imperier er konflikten mellom Israel og Palestina ikke særlig unik. Hadde vi skrudd klokken tilbake et århundre eller to, ville vi funnet en verden dominert av Israel/Palestina-konflikter.
Vi ville sett europeiske nybyggere forsvare seg mot «indianerne» i Nord-Amerika, tidligere afro-amerikanske slaver forsvare seg mot urinnvånerne i Liberia og europeiske bosettere forsvare seg mot aboriginer i Australia, New Zealand, Kenya, Sør-Rhodesia, Mocambique, Kongo, Namibia, Algerie og Sør-Afrika. Selv i Irland måtte skotske protestantiske bosettere forsvare seg mot innfødte katolske irer.
Alle disse konfliktene var et resultat av bosetterkolonialisme. Grunnen til at vi oppfatter striden mellom Israel og Palestina som unik, er altså ikke fordi den mangler historiske presedenser, men fordi det er den eneste i vår tid der bosettersamfunnet fortsatt er i en aktiv fase av militær kontroll, voldelig fordrivelse og eliminasjon av den opprinnelige befolkningen.
I motsetning til den formen for imperialisme hvor den koloniserende makten er avhengig av den lokale befolkningen for skatteinnkreving og ressursutvinning, er bosettersamfunnet selvforsynt og trenger kun landområder. Den opprinnelige befolkningen er i beste fall overflødig, og blir ofte utsatt for diskriminering og utnyttelse. I verste fall blir de sett på som farlige konkurrenter som må nøytraliseres gjennom assimilasjon, fordrivelse eller folkemord.
Som ethvert forhenværende imperium har erfart: Å styre ved tvang over tid er både kostbart og fordrer en eskalerende voldsbruk for å avskrekke motstand.
Hvis urbefolkningen ikke er blitt fjernet, skaper den enorme sosiopolitiske kløften mellom dem og de privilegerte bosetterne grobunn for opprør. Tvang gjennom vold, ydmykelse og segregasjon er virkemidlene bosettersamfunnet da tar i bruk for å opprettholde sitt hegemoni. Men som ethvert forhenværende imperium har erfart: Å styre ved tvang over tid er både kostbart og fordrer en eskalerende voldsbruk for å avskrekke motstand.
Kathleen Buer: Der sannheten går for å dø (+)
De hvite bosetterne i Algerie, Kenya, Sør-Rhodesia, eller Sør-Afrika klarte ikke å fullføre sitt koloniale prosjekt. Men én av de europeiske bosettergruppene, som hadde sitt utspring i den samme perioden, har i all hovedsak lykkes.
Sionistbevegelsen ble dannet av Theodor Herzl mot slutten av 1800-tallet for å skape en territoriell basis for verdens jøder gjennom nettopp bosetterkolonialisme. Ettersom Palestina lå i det osmanske riket forsøkte en fraksjon av sionistbevegelsen å etablere et «nytt Palestina» i det som er det moderne Kenya i 1903. Den britiske Balfour-regjeringen tilbød land til «The Jewish colonization scheme» på Gwas Ngishu-platået, men forslaget ble avvist av sionistbevegelsen i 1905.
Kjell Werner: Da panikken tok regjeringen
I 1917 kom et nytt tilbud fra Balfour, denne gang i det som ble Storbritannias mandat i Palestina. Storbritannia påtok seg rollen som garantist og moderland for protostaten, en rolle som ble overtatt av Vest-Europa etter opprettelsen av staten Israel i 1948, og deretter av USA fra 1960-tallet.
Israels rett til å eksistere er ubestridt, akkurat som eksistensen til tidligere koloniprosjekter som Canada og USA er det.
Bruken av begrepet «bosetterkolonialisme» i konteksten av Israel/Palestina-konflikten handler ikke om å utvikle nye metoder for å kritisere Israel. Israels rett til å eksistere er ubestridt, akkurat som eksistensen til tidligere koloniprosjekter som Canada og USA er det. Bruken av «bosetterkolonialisme» er heller ment for å identifisere den mest hensiktsmessige modellen som kan beskrive og forklare den historiske prosessen som konflikten representerer, samt forutsi et sannsynlig forløp.
Helge Simonnes: Sex, hysj, Israel og forakt for retten
Det er et historisk verktøy som hjelper oss med å forstå en rekke fenomener: Bosetting av over 670.000 israelere på den okkuperte Vestbredden og i Øst-Jerusalem; voldsbruken til både palestinske motstandsgrupper og staten Israel; apartheidpolitikk mot palestinerne i de okkuperte områdene; Israels tette relasjoner til Vesten og spesielt til USA; samt å trekke paralleller til andre konflikter.
En avslutning av konflikten må hovedsakelig komme etter press fra bosettersamfunnets garantist, Vesten ledet av USA.
Man forstår også at en avslutning av konflikten – i fravær av en total fjerning av palestinerne – hovedsakelig må komme etter press fra bosettersamfunnets garantist, Vesten ledet av USA. Det er også nettopp dette som aktualiserer Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) som virkemiddel.
Dagsavisen mener: Nestenulykken i Malmø
Det sørafrikanske apartheidregimet falt ikke på grunn av en plutselig moralsk oppvåkning blant landets hvite minoritet, det falt som en følge av en langvarig internasjonal boikott og press fra bosettersamfunnets vestlige metropol.
