Med henvisning til tilgjengelige rapporter om den økende volden og utageringen som offentlige tjenestemenn og -kvinner nå møter, er det etter hvert dekkende å kalle situasjonen kritisk, i en tilnærmet militær betydning av ordet.
Situasjonen er ikke lenger enestående for ordensmakten politiet. Det meldes også inn fra helsearbeidere og lærere. Rapporter fra ombudsmenn og tillitsvalgte de siste årene taler sitt klare språk.
Det meldes inn traumer som faktisk er typiske for utmattelsessyndromer hos stridende i krig. De kommer som følge av mangel på ressurser, håpløse utsikter til å løse situasjonen de er satt i og oppdraget de er kommandert til å løse. Ofte som følge av en forvirrende og svak ledelse, som i økende grad faller de stridende i ryggen når «klientene» (brukerne) krever det og en offerorientert sensasjonspresse blåser opp saken.
Eksemplene har vært mange i Osloskolen. Mange vil også mene at politimannen som ble dømt til fengselsstraff nylig i Borgarting lagmannsrett, forfulgt og tiltalt av egen ledelse for maktbruk under en nødvendig pågripelse av en voldsmann og nå dømt av den staten som satte tjenestemannen på sin uriaspost, er et talende eksempel på dette.
Lærere og helsearbeidere som fysisk og verbalt må stanse og sikre utagerende elever og pasienter, opplever også å komme under dobbelt ild. Én salve kommer fra fornærmede brukere og pårørende som kjenner sine rettigheter – som stadig utvides – og går til sak med et batteri av advokater. En annen fra egen ledelse som gir etter for presset av omdømmehensyn og andre forbrukerstyrte interesser.
Disse yrkene og arbeidsplassene bør kalles frontfagene i kommende lønnsforhandlinger, i stedet for de sosialt tryggere industriarbeidsplassene.
Disse yrkene og arbeidsplassene bør derfor kalles frontfagene i kommende lønnsforhandlinger, i stedet for de sosialt tryggere industriarbeidsplassene. Der oppleves det i alle fall ikke personlig utrygt – om arbeidsmiljøloven følges – å produsere varer og forme og foredle materie til noe som får verdi.
Det samme kan ikke sies om yrkesgrupper som er satt til å behandle og forme en annen type materie, nemlig den menneskelige, som er av et annet og mer utfordrende slag enn jern og metall. Som utviklingen går «framover», teknologisk sett, virker det som om det menneskelige stoff retarderer til mer primitive former.
Kjell Werner: Eldre arbeidstakere må ses på som en ressurs
Fra skolene meldes det om at elevene er blitt merkbart mer eksplosive og selvantennelige selv under et normalt, forsiktig og tilrettelagt læringsregime. Samme trend kan leses ut av politiets feltrapporter. Et publikum de skal interagere med, i det offentlige og private rom, utfordrer politioppdragene i stigende grad og blir som grupper aggressive og farlige, særlig i forbindelse med rus og helgefyll.
Helse- og omsorgsetaten leverer lignende alarmerende rapporter om hvordan omsorgsytere blir møtt med større grad av vold fra pleietrengende, særlig i psykiatrien.
Disse kommunale og statlige yrkene skal yte tjenester som skal møte basale menneskelige behov for helse, trygghet, kunnskap, vekst og mening. I samme grad som de strekker seg for å innfri stigende krav og utfordringer på dette feltet, risikerer de nå egen personlig sikkerhet og helse for å tilfredsstille behovene. En spade bør kalles for en spade – det er alle enige om. Den eldste arbeiderforeningen her til lands, «Stein og jord», reiste dette kravet og støtter det ennå.
Riktig nok er eksportindustrien såkalt konkurranseutsatt med tanke på utlandet, men offentlig ansatte er utsatte på hjemmebane.
Disse yrkene i offentlig sektor er i realiteten de nye frontfagene. Riktig nok er eksportindustrien såkalt konkurranseutsatt med tanke på utlandet, men offentlig ansatte er utsatte på hjemmebane.
Les også: – Vi står på kanten av stupet før helsevesenets kollaps
I lang tid nå er det blitt ropt advarsler inn til politikere, regjering og storting. Rekrutteringen til yrkene har stupt over tid, særlig til helse og skole. Politifolk utdannes, men får av ubegripelige politiske og samfunnsøkonomiske grunner ikke fylle de stillinger som står ledige.
En navneendring til «frontfagene» kunne hjulpet til å få politiske øyne opp for de fysiske og psykiske utfordringene som treffer disse yrkesgruppene.
Forhåpentlig kan handling og bevilgning så følge opp ny innsikt og forståelse om en virkelighet i faretruende endring. Lærere, sykepleiere, helsefagarbeidere og politifolk står i førstelinja. Faller de etter hvert sammen under press og overbelastninger, rammer det oss alle.
Varselropene er etter hvert blitt mange, og vi får bare fortsette å rope. Det er håpløst og vi gir oss ikke!
Det er lønnsforhandlinger for disse utsatte yrkene for tiden. Det er på høy tid at velgerne i dette landet slutter rekkene med våre tjenestemenn og -kvinner i felten.
Dagsavisen mener: Fornuftig politikk kan bli en tapersak for regjeringen
Uten at politiyrket og de andre nevnte omsorgs- og utdanningsyrkene får et lønns- og statusløft som kan møte den tsunamien av behov som allerede er der og som vil øke, går vi dystre tider i møte. Med våre behov for trygghet mot vold – både den blinde og den målrettede – behov for helse og behov for mening gjennom en trygg og sikker skole og en god utdanning.
Varselropene er etter hvert blitt mange, og vi får bare fortsette å rope. Det er håpløst og vi gir oss ikke!
Lars West Johnsen: Det var en gang en avis som ble til en nasjon
Kanskje kan vi, i solidaritet med de offentlige utsatte tjenestemenn og -kvinner på disse arbeidsplassene, som egentlig har noen av samfunnets viktigste og mest givende yrker, ta i bruk et slagord fra AKP-ml-tida? Siden det fullkomne samfunn lar vente på seg, er det er evig aktuelt.
Ylva Lie Bjerke: Hvor er støttegruppa for oss som lider av innbilt statsborgerskap?
Det som ordet mangler av dannelse, eleganse og presisjon, tar det kanskje igjen i tydelighet og frustrasjon. Vi roper i kor – og la dette bli landets store korøvelse før 17. mai: «Stans forjævligseringa!»
Når det helt inn i pågående og kommende lønnsforhandlinger, mon tro?
