Forrige uke ble den norske Stiftelseskonferansen arrangert med temaet: «Stiftelsar i samtida – rigga for framtida?». Dette var imidlertid feil spørsmål å stille, argumenterte jeg der. Målet til norske stiftelser bør ikke være å sikre en god framtid for seg selv, men en god framtid for verden.
Mange stiftelser misforstår hva langsiktighet betyr. Stiftelser etableres normalt for å realisere formål med et langsiktig perspektiv. Det må likevel ikke forveksles med at stiftelsene selv må leve evig.
Skal vi få bukt med klimaendringene, er det billigere og bedre med preventive tiltak og å løse problemer tidlig, enn å utsette og reparere. Det samme gjelder de fleste samfunnsutfordringer ideelle stiftelser jobber med.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/WGOLTYVPIFEQBOHG4CH5M2SRI4.jpg)
I dag finnes det 6235 stiftelser i Norge, mange av dem med formål å dele ut penger til ideelle tiltak. Disse har milliarder av kroner i kapital. Mange opererer med en forsiktig pengebruk, begrenset til en del av årlig avkastning. For noen er det vedtektsfestet, for andre er det styrets valg.
Enkelte er faktisk så måteholdne at man kan lure på om deres egentlige formål er å maksimere egen formue. For eksempel deler Olav Thon-stiftelsen ut under 0,4 prosent per år, av en egenkapital på 25 milliarder. Dette er betydelig mindre enn det Olav Thon måtte ha betalt i formuesskatt uten en stiftelse.
Stiftelser, hvis formål er å gjøre verden til et bedre sted gjennom utdelinger, bør spørre seg selv: I en tid hvor verden brenner, og hvor skadene blir større jo lenger vi venter, er en slik form for “langsiktighet” berettiget?
Les også: De skjulte kostnadene ved kunstig intelligens (+)
Som en rekke norske næringslivsledere skrev i DN for et drøyt år siden: Dagens kriser er av historiske proporsjoner. Det krever historisk lederskap. Den nye stiftelsen til en av forfatterne, Jens Ulltveit-Moe, er et inspirerende unntak. Klimastiftelsen Umoe skal eksplisitt ikke vare evig – den skal dele ut midlene sine i løpet av 20 år.
Men hva med å investere i aksjemarkedet og få avkastning på kapitalen sin, slik at en kan gi mer i framtiden? Hvis en antar en avkastning på sju prosent per år, kan én krone i dag kan bli til to kroner om ti år. Denne tilnærmingen overser imidlertid gevinsten man taper av ikke å dele ut en krone i dag (den såkalte alternativkostnaden).
Enkelte stiftelser er så måteholdne at man kan lure på om deres egentlige formål er å maksimere egen formue.
Reduksjon av klimagassutslipp i dag gir mindre ødeleggelser og økonomiske kostnader i alle framtidige år. Å forhindre pandemier er billigere enn å håndtere dem, og å investere i menneskers utdanning og helse gir dem økt produktivitet og inntekt over tid.
Vaksinasjonsprogrammer i utviklingsland anslås å spare samfunnet for 21 kroner per krone investert, og forskning har vist at bistand faktisk bidrar til økonomisk vekst. En studie publisert av Verdensbanken anslår at avkastningen fra bistand i snitt ligger på 11 prosent per år, altså bedre enn i aksjemarkedet. Med andre ord: Langsiktig tenkning kan godt bety å gjøre mer i dag.
Norske stiftelser, med sine titalls milliarder i kapital, bør spørre seg selv: er de primært opptatt av å rigge egne stiftelser for framtiden, eller å rigge verden for en best mulig framtid?
Med rausere stiftelser kunne mer kapital gått til å løse de store samfunnsutfordringene, som en investering for framtiden, heller enn å støve ned på bok.
Les også: Hvorfor vil sykehuset mitt sende meg til homofiendtlige Tyrkia? (+)
Sigrid Bonde Tusvik: Slå inn dør som arbeidsufør