Gjør som ungdommen

De siste årene har i stor grad handlet om å ta tilbake en ny normal etter pandemien. Men at den nye post-pandemiske normalen skulle føles som en bekmørk siste sesong av serien Black Mirror – så langt uten en slutt – hadde vel ingen av oss sett for oss.

Den siste videoen fra Gaza som holdt meg våken om natta viser en sønderknust far som sitter bøyd over sine to små døde barn. Ifølge underteksten på videoen skal hans gravide kone også være drept. Han er selv skadet, og har en lapp over det ene øyet. Når hele hans verden rakner har han kun ett øye igjen å gråte med. Det kan bli effektiv tilslutning til Hamas av sånt.

Meta er ikke alene om forsøket på å stilne samtalene om Gaza. Også i mine egne sosiale medierekker har enkelte gitt uttrykk for at det kan bli litt mye. For alle som ikke har innrettet seg i en litt koseligere sosial medieverden fra et algoritmeperspektiv, viser som kjent tall fra FN og Redd Barna at det er flere drepte barn i Gaza på seks måneder, enn gjennom tre år i alle verdens kriger i hele verden fra 2019 til 2022.

Men til tross for hungersnød, FN-rapporter om folkemord og tallenes klokkeklare tale, opplever jeg berøringsangsten som stor. Det fremstår fremdeles som mer kontroversielt å snakke om, poste innhold eller demonstrere – til det minst kontroversielle kampropet som finnes: «Barn i Gaza har rett til å leve!» – enn ikke å gjøre det.

De jeg har snakket mest med om det som har utspilt seg på Gaza det siste halvåret, er ungdom og unge voksne med minoritetsbakgrunn som jeg er blitt kjent med gjennom flere år som ansatt i videregående. Unge voksne som i dag studerer eller jobber, men som gjennom årets iskalde vinter har slitt med å fungere i hverdagen.

Etter en høst og vinter der mange har vært sinte, redde og frustrerte, ser jeg nå en økende avmakt og fortvilelse over å rope for døve ører. Jeg kjenner selv på akkurat det samme.

Etter en høst og vinter der mange har vært sinte, redde og frustrerte, ser jeg nå en økende avmakt og fortvilelse over å rope for døve ører. Jeg kjenner selv på akkurat det samme.

En tidligere elev skrev til meg allerede i oktober hvor mye det betydde at ikke bare den muslimske befolkningen i Norge markerte standpunkt, men at det også finnes noen støttespillere fra det norske samfunnet.

Dagsavisen mener: Det økende jødehatet i Norge må røskes opp med roten

En ung jente jeg tidligere har vært faglærer for, har jeg gjennom vinteren hatt sporadisk kontakt med. I november i fjor (utdraget er gjengitt med tillatelse) skrev hun blant annet dette:

«Jeg synes det har blitt et forbanna tøft og hyklersk samfunn. Det som skjer, er så ufattelig og grusomt at det skjærer i hjertet. Jeg vet om unge som har mistet sine familier. Vi skaper Norges framtid nå. Jeg ser frustrasjon i bydelen min, og det er ingenting annet enn legitimt. Jeg føler meg forlatt av de privilegerte som snakker om demokrati, og vil fra i dag av aldri klandre mennesker rundt meg for å ikke være tilstrekkelig integrerte».

«Jeg hadde eksamen forrige uke, som gikk til helvete. Jeg har ingen motivasjon når det jeg leser på er vilkårlig og preik, og handler om et lovverk som ikke er annet enn en myte. Det er vanskelig, blant annet fordi jeg ser hvordan de jeg ønsket å jobbe for ser på verden i dag».

«Det er nesten så jeg gir opp å jobbe for integrering, fordi det er til ingen nytte å se ungdommene i øynene og fortelle at Norge og Vesten vil dem vel. At Vesten står for demokrati og ikke vilkårlighet. At det ikke er forskjell på oss og ukrainere. Etter dette vil det norske samfunnet med flerspråklige barn og familier aldri bli det samme».

Dagsavisen mener: Ola Borten Moe inntar rollen som hauk

I februar fikk jeg denne: «Alt for mange holder munn nå. Men vi trenger ikke enda en som ligner oss som kjemper i avisene. Det vi vil er å se dere, våre lærere, de privilegerte og de som er medmennesker. At dere gir oss tillit».

Jeg tar omsider oppfordringen.

En annen ungdom jeg kjenner med deltidsjobb for et mobilselskap, fortalte at han tidligere i vinter hadde ringt til et norsk telefonnummer for å tilby mobilabonnement. Han endte opp i en lang samtale med en livredd norsk-palestiner, som befant seg midt i bomberegnet i Gaza.

Det eneste som blir feil er at vi voksne legger lokk på, eller stilner samtalen – for å holde vårt eget ubehag på avstand.

Sånt gjør inntrykk. De første gangene jeg snakket med årets elever om Israel og Palestina i lys av temaer som dehumanisering og polarisering, var jeg i starten redd for å tråkke feil eller bidra til å skape splid. Men frykten min viste seg å være totalt ubegrunnet. Det eneste som blir feil er at vi voksne legger lokk på, eller stilner samtalen – for å holde vårt eget ubehag på avstand.

Jeg tror ikke vi som er voksne helt evner å se rekkevidden av hvordan krigen påvirker også våre egne ungdommer med røtter fra ikke-vestlige land. Født og oppvokst i et samfunn bygget på norske, demokratiske verdier og menneskerettigheter. Menneskerettigheter som i 2024 kun gjelder for den vestlige verden.

Mens historien skrives er vi i ferd med å skape et samfunn som flere i den oppvoksende generasjonen nå uttrykker at de kjenner på en økende avstand til. En verden hvor «trumpismen» for alvor har festet grepet. (Og har du ikke sett Trygdekontorets spesial, «Praying For Armageddon», håper jeg du tar oppfordringen).

Gjør som ungdommen, menneske: Gå inn i din tid! For og sammen med ungdommen.

Les også: Bare hver fjerde israeler vil ha hevnangrep mot Iran

Verdenssituasjonen vi befinner oss i – direkte avløst av en langvarig pandemi – vil i lang tid prege også det norske samfunnet. En vanlig skoleklasse består i dag av mange kulturer og nasjonaliteter. I norske klasserom sitter legen du en dag vil møte på legevakta, juristen som vil jobbe for et mer rettferdig samfunn, resepsjonisten på sykehuset, våre fremtidige politikere, læreren til dine kommende barnebarn og dørvakta på Rockefeller.

Fremtidige ansatte, som kanskje en dag velger å takke nei til jobben du tilbyr. Fordi du eller din bedrift valgte total stillhet og passivitet da det virkelig gjaldt.

Ironisk nok er det få ting som gjør oss individualistiske nordmenn mer forbanna enn om noen sluntrer unna en dugnad. Et ord som ikke engang eksisterer i andre mer kollektivistiske samfunn og kulturer, der fellesskapet allerede står så sterkt at det tas som en selvfølge.

Les også: Den glemte katastrofen

Historien har gjentatte ganger vist at taushet og utenforskap dreper. At ord kan treffe hardt. Men noen ganger er det alt vi ikke sier som treffer aller hardest.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen