La oss snakke om disiplin i skolen

Vår kunnskapsminister (Ap) Kari Nessa Nordtun hevder at foreldrene med fordel kan tre til side, og la læreren være lærer. Læreren skal være sjefen i klasserommet, fysisk om nødvendig. Som VG skrev på lederplass (7. mars): Endelig litt disiplin!

Da er spørsmålet: Blir det disiplin av å snakke om disiplin, kreve bedre barneoppdragelse, og å innføre en lov som gir læreren rett til å legge hånd på elevene?

Nei. Jeg tror ikke det. Disiplin er vel og bra. Og foreldrene bør absolutt la læreren være lærer. Noen ganger krever trygg skole at man fysisk tar elever ut av en situasjon.

Men jeg mener likevel det er mye viktigere å diskutere årsakene til at foreldrene stiller krav og årsakene til såkalt problematferd. Og hvorfor læreryrket mangler legitimitet. Vi kan heller ikke kjefte på foreldrene uten å se oss selv i speilet.

På 1990-tallet startet en moderniseringsreform i norsk skole, som endte med en umyndiggjøring av læreren. I 2004 ble Utdanningsdirektoratet opprettet, men lite skjedde med lærerens innflytelse på egen profesjon. Det er nok nærmere sannheten når Elise Farstad Djupedal skriver i Morgenbladet «at direktoratet var et grep for å sentralisere styringen av skolen».

Skal lærerens stilling styrkes, må myndighet overføres fra politikken og byråkratiet, over til lærerne selv. Det handler om lærerens troverdighet i samfunnet.

Det er ikke sånn at elevene og foreldrene plutselig begynte å stille krav. Retten til å kreve kom først.

Det har vært en politisk vilje til å gi økte rettigheter til elever og foreldre. Det er ikke sånn at elevene og foreldrene plutselig begynte å stille krav. Retten til å kreve kom først. Dette gjelder også den politiske understrekningen av at elevens subjektive opplevelse skal veie tungt.

Tanken er god, men da blir det jo opp til hver enkelt å vurdere om man er krenket eller mobbet. Barn skal lyttes til, men uten veiledning og korrigering, har man plutselig en situasjon der de som faktisk blir mobbet forsvinner i mengden av subjektive opplevelser av mobbing.

Det er også sannsynlig at Nessas disiplin kolliderer med barns subjektive opplevelse. Hvem skal i så fall avgjøre hva som er disiplin og hva som er en krenkelse?

Vi kan ikke snakke om at foreldre må skjerpe seg, uten også å snakke om at skoler og lærere også må det. Det finnes elever som nærmest er blitt mobbet til døde, og elever som strever med ufrivillig skolefravær.

Skolesystemet har gitt disse foreldrene en følelse av total maktesløshet. Det gjelder selvsagt ikke mange skoler, men mange nok. Det er heller ikke slik at de fleste foreldre er kravstore i møte med skolen. De fleste foreldrene heier på skolen og læreren.

Dagsavisen mener: Yrkesfagene må få høyere status

Spesielt etter det såkalte PISA-sjokket i 2000 fikk mål- og resultatstyring ordentlig feste i det norske skolesystemet. PISA-resultatene var så skuffende at Kristin Clemet hevdet at det nesten var som å komme hjem fra et vinter-OL uten en eneste medalje. Siste PISA-resultat vitner om feilslått politikk.

Når man tester, kartlegger og kategoriserer, vil det nødvendigvis bli et skille mellom de som går under kategorien flinke og de som ikke når opp, de havner under den såkalte kritiske grensen. Nærmest før elevene forlater startblokka kjenner elevene på manglende mestring.

Hva gjør elever som ikke mestrer? Mange velger å utfordre læreren. Det finnes en rekke gode studier som viser en klar sammenheng mellom følt utenforskap og såkalt problematferd.

Fritt skolevalg har vært en katastrofe, og tydeligst kommer dette til uttrykk i Osloskolen. Jeg vil gå så langt som til å si at fritt skolevalg er utenforskap satt i system.

Hva om systemet er det som skaper problematferden og med det et økt behov for disiplin og konsekvenser? At skolens strikte behov for én type atferd, én type normalitet (teoretisk kompetanse), er med på å definere mange av elevene våre som avvik. Som igjen betyr at mange av elevene opplever utenforskap både i og utenfor skolen.

Jo Moen Bredeveien: Et uventet glimt av håp

Jeg ser ikke hvordan disiplinen skal hjelpe de elevene som ikke mestrer skolen. Men jeg tror mestringsopplevelser er disiplinerende i seg selv. Skolen må derfor bli en mestringsarena for flere elever enn den er i dag.

Fritt skolevalg har vært en katastrofe, og tydeligst kommer dette til uttrykk i Osloskolen. Jeg vil gå så langt som til å si at fritt skolevalg er utenforskap satt i system. Fritt skolevalg hviler på premisset om at den offentlige skolen gir like muligheter til alle elever. At bare enkeltindividet jobber hardt nok, kan det bli hva det vil.

Helle Cecilie Palmer: Den engstelige generasjonen

Men like muligheter krever like forutsetninger, og det er ikke tilfellet. Så lenge sosioøkonomiske forutsetninger er så skjevfordelt som i dag, vil fritt skolevalg kun bidra til økte forskjeller og mer utenforskap. Læring og mestring vil da være forbeholdt noen, mens de andre blir beskyldt for å ha dårlig oppdragelse.

Les også: Skolen kan bli et kraftig verktøy for rettferdighet

Jeg synes det er positivt med en fremoverlent og tydelig kunnskapsminister, men foreløpig er det mest politisk retorikk. Om Kari Nessa Nordtun faktisk viser handlekraft i skolepolitikken gjenstår å se. For handlekraft for en bedre offentlig skole krever mer enn å snakke om disiplin og barneoppdragelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen