For en måned siden fikk jeg fornyet dåpsløftene mine i Jordanelven av en palestinsk prest. Jeg hadde vært en uke på Vestbredden med en gruppe norske musikere, kunstnere og biskopen i Oslo, og vi hadde reist rundt for å møte kollegaer og venner, og for å se og høre om situasjonen i Palestina slik den er nå.
Vi stoppet i Jordandalen på vei hjem, og de siste dagers inntrykk rant over i hjertet mitt. Alt føltes så håpløst, så uendelig mørkt, og jeg snakket med presten mens vi gikk sakte bortover stien om hvordan man holder fast i noe når mørket spiser seg inn i alt. En tro, et håp.
Jeg spurte om han kunne døpe meg i elven, litt lengre opp fra den offisielle døpefonten der man stirret rett på en israelsk militærbygning. Tårene ville ikke slutte å renne. Jeg hadde ikke noe annet å holde fast i enn dette.
Noen uker før vi reiste hadde jeg vært med på en samtale med ulike trosledere om hva som egentlig er norske verdier i et religiøst og/eller kirkelig perspektiv.
Etter denne samtalen ble jeg sittende og tenke på hvor lite vi hadde snakket om Jesus, og hvem han egentlig var. Nå som vi er i det som for oss er en stille uke, så tenker jeg ekstra mye på hvordan Jesus var en aktivist for det gode. Selv om det kostet ham alt.
Hans liv og hans handlinger skulle lære oss ubetinget nestekjærlighet og verdien av hvert enkelt liv, og så mye av vårt verdigrunnlag er bygget på nettopp det. Men gradvis har det de siste månedene føltes som om hele grunnlaget forvitrer og smuldrer opp, og det skjer på utallige måter.
Blant de som kan bryte inn, finnes ingen Jesus. En som uten egne interesser risikerer noe for å stå opp for barnet. Det finnes ingen Jesus blant de som bestemmer, som tør snakke sant om det som skjer i Palestina.
Her hjemme i Norge har den offentlige samtalen om Palestina og Israel de siste månedene vært preget av en intellektualisert distanse, semantikk, tolkninger av begreper og maning til beherskelse. Samtidig har palestinsk lidelse, folkemord, ødeleggelse og undertrykkelse vært kringkastet døgnet rundt – uten at noen har grepet inn.
Det er et totalt fravær av menneskelig verdighet i månedsvis å rope fra dypet om hjelp med drepte barn i armene, uten at noen hører.
Blant de som kan bryte inn, finnes ingen Jesus. En som uten egne interesser risikerer noe for å stå opp for barnet. Det finnes ingen Jesus blant de som bestemmer, som tør snakke sant om det som skjer i Palestina.
Alle grenser for hva vi trodde var mulig å være vitne til er sprengt bort, og vår menneskelige hjerne er ikke i stand til å ta innover seg omfanget av lidelsen.
Det er farlig at vi er så mange som ikke lenger tror på verdien av folkeretten og internasjonal lov, og det vil få konsekvenser vi ennå ikke ser omfanget av.
På Vestbredden har jeg, i de 17 årene jeg jevnlig har reist dit, aldri sett så store endringer på kort tid. Det bygges israelske bosettinger og infrastruktur mellom dem i et vanvittig tempo. Det er liten tvil om at målet er å ødelegge enhver form for palestinsk, geografisk kontinuitet på de rundt 18 prosent av land på Vestbredden som palestinerne i praksis har igjen etter den feilslåtte Oslo-avtalen.
Hele området er i ferd med å bli en getto av sjekkpunkter, bevæpnede bosettere, fengslinger uten tiltale og dom og kollektiv avstraffelse av det palestinske folket. Og som i Gaza er det heller ingen utenfra som griper inn.
Israel snakker om sin rett til sikkerhet, men på bakken fragmenterer de palestinsk land, og begrenser friheten så mye at det snart er umulig å se for seg en egen palestinsk stat.
Helge Simonnes: Væpnet politi er ikke noe godt påskebudskap
Det er ingen tvil om at Israel forsøker å gjøre både Gaza og Vestbredden så ulevelig at befolkningen ikke skal makte mer. I Gaza har de gjort dette i et tempo verden aldri før har sett. Gaza slik det var eksisterer ikke lenger.
Okkupasjon og blokade er ikke engang dekkende ord, dette er voldelig settlerkolonialisme som aldri har handlet om noe annet enn land.
Israel fortsetter fordi ingen bryter inn, og hvis de ikke stoppes så er vi en hel verden av vitner som for alltid har mistet troen på et felles menneskeverd.
Strengt tatt er vi der allerede, for den massive brutaliteten vi har vært vitne til i månedsvis er uten sidestykke. Den er utilslørt og den fortsetter med uforminsket styrke, resolusjoner eller ei.
Vi som følger våre medmennesker i Palestina, ser daglig bilder og videoer av barn som drepes foran sine mødre og fedre, mødre og fedre som drepes foran sine barn. Sivile som er blitt overkjørt av tanks, nesten nakne og bakbundne menn med bind for øynene, utsultede kropper, avrevne armer og bein, ydmykelse og hat. Det stopper ikke.
Verden er i kaos, og ordene er alt jeg har til å uttrykke fortvilelsen og lengselen etter at de som bestemmer skal huske hvem Jesus egentlig var.
Vi har tilgang på vår historie ikke bare for å minnes det som har vært, men for å lære av den sånn at vi kan gjøre alt som står i vår makt for å unngå at det skjer igjen. Kjenne igjen mønstre, tegn og forvitring av menneskeverdet.
Dagsavisen mener: Endelig en tydelig beskjed
Det er farlig at samfunnsstemmer i Norge får definere Israel som de ønsker, når det er Israel som dreper og fordriver et folk. Det er farlig at denne ubeskrivelige brutaliteten ikke skaper noe annet enn «bekymring» hos våre ledere, og vage ord om en fremtidig tostatsløsning som i praksis snart ikke vil være mulig.
Det er farlig at vi er så mange som ikke lenger tror på verdien av folkeretten og internasjonal lov, og det vil få konsekvenser vi ennå ikke ser omfanget av.
I Palestina er ikke påskeuken stille. Den er fylt av ropene som kommer fra sinne, smerte, sult og fortvilelse. Palestinerne bærer korset, og forrådes av en hel verden.
Erik Sagflaat: De gjemmer seg bak begrepet antisemittisme
Og samtidig er ordene mine nettopp det, bare ord. De vil mest sannsynlig ikke endre noe, og de vil vrangleses av de som ikke ønsker å ta inn det jeg skriver. Men verden er i kaos, og ordene er alt jeg har til å uttrykke fortvilelsen og lengselen etter at de som bestemmer skal huske hvem Jesus egentlig var.
