Debatt

Derfor måtte vi si nei

Et nei til pensjonsforliket var helt nødvendig. Det er ikke nok med litt lapping slik forliket legger opp til. Viktige deler av reformen må endres.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Pensjonsreformen flytter ansvar fra kollektiv sikkerhet til individuell belønning og straff. For arbeiderbevegelsen er virkemiddelbruk og fordeling et like stort problem som hvor mye penger vi kollektivt bruker på pensjon.

Prinsippene som reformen baserer seg på, gjør det systematisk vanskelig å få til endringer for en mer solidarisk og bedre pensjon, inkludert å løfte de med lavest pensjon.

Pensjon er ikke lenger en inntekt som skal erstatte arbeidsinntekt, men et tillegg som også kan tas ut på toppen av full lønn. I prinsippet skal all inntekt gjennom livet gi uttelling som høyere alderspensjon.

Slutter du tidlig, uansett årsak, skal du få lavere årlig alderspensjon resten av livet sammenliknet med dem som jobber til høyere alder. Dette gjelder nå både alderspensjonen fra Nav, tjenestepensjonene og den nye AFP-tilleggspensjonen. Slik skapes det enorme forskjeller mellom dem som går av tidlig og dem som har jobb og helse til å arbeide lenge.

Stein Stugu

Før reformen var systemet slik at hvis en ble ufør eller sluttet tidlig så ga det lavere inntekt fram til pensjonsalder. Men ved oppnådd pensjonsalder var pensjonen noenlunde på samme nivå som for de som jobbet til pensjonsalder, hvis lønnsnivået var omtrent likt. Nå skal det være store forskjeller også som alderspensjonist. Går du av tidlig kan du lett få godt under 50 % av tidligere lønn i årlig pensjon resten av livet. Med sen pensjonering vil en god del få høyere inntekt enn i full jobb.

All økonomisk stimulering for å heve avgangsalderen er nå rettet mot individet. Arbeidsgivere tjener ingenting på å legge arbeidet til rette for at eldre kan jobbe lenger. Pensjonssystemet legger nå vesentlig større vekt på at hver enkelt privat klarer å tjene opp nok tjenestepensjon fra arbeidsgiver og pensjonspoeng hos Nav, og i tillegg sparer nok til pensjon.

Nå skal det være store forskjeller også som alderspensjonist. Går du av tidlig kan du lett få godt under 50 % av tidligere lønn i årlig pensjon resten av livet. Med sen pensjonering vil en god del få høyere inntekt enn i full jobb.

Den gamle pensjonen var basert på kollektiv sikkerhet gjennom felles pensjonskasse og kollektive pensjonsavtaler. Ansvaret for eldres økonomi flyttes nå fra fellesskapets kollektive ordninger til individet.

Det kommer ikke til å bli satt av mindre penger til pensjon i samfunnet, men en vesentlig større del blir det ditt eget ansvar å sikre, også med privat sparing. Og hvem er det som har råd til det? Fellesskapets bidrag til pensjonen skal skjæres ned årskull for årskull ettersom levealderen øker, ved hjelp av «levealdersjustering».

Siden lederen i LO, Peggy Hessen Følsvik, bruker storslegga i Dagsavisen 15. mars, er det nødvendig å påpeke at LO-ledelsen har et vesentlig ansvar for at systemet er blitt slik det er. Også med bruk av uredelige virkemidler.

Da LO-kongressen i 2005 vedtok støtte til pensjonsreformen, gikk vedtaket gjennom også på grunnlag av et løfte om at offentlig tjenestepensjon skulle videreføres. Dette lå i pensjonsforliket på Stortinget samme år mellom H, Sp, V, KrF og Ap. Et løfte som siden ble forlatt.

Den såkalte prosessavtalen som LOs ledelse var med på i 2017, ble i praksis spikeren i kista for offentlig tjenestepensjon som en solidarisk ordning bygd på kollektiv sikkerhet for en bruttopensjon på to tredjedeler av lønna.

Den ble utrolig nok vedtatt før man satte seg til forhandlingsbordet for å behandle en ny avtale om offentlig tjenestepensjon. Prosessavtalen la pensjonsreformens uheldige prinsipper til grunn for forhandlingene som kom etterpå:

  • Alle år i jobb skal gi pensjonsopptjening.
  • Tjenestepensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden.
  • Pensjonen skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 år og kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet.

Den reformerte AFP-en er en tilleggspensjon som fortsatt er viktig, men mange faller utenfor, blant annet alle med uføretrygd. Andre får AFP selv om de har inntekt så lenge at de ikke trenger det.

Da LO-kongressen vedtok støtte til reformen forutsatte de at det skulle være mulig å forsvare den gamle AFP-en, som var en tidligpensjon. I prinsippet noe som burde være mulig også med pensjonsreformen.

Dessverre skjedde ikke det. AFP ble beklageligvis endret fra tidligpensjon til tilleggspensjon. Den reformerte AFP-en er en tilleggspensjon som fortsatt er viktig, men mange faller utenfor, blant annet alle med uføretrygd. Andre får AFP selv om de har inntekt så lenge at de ikke trenger det.

Les også: Her går nesten alle av tidlig

Nå står vi uansett foran en ny runde med diskusjon om AFP. Mitt ønske for de forhandlingene er at man igjen ser på det som i sin tid ble kalt en tosporsmodell: Høyere pensjon for de som ikke kan jobbe lenger, lavere for de som fritt vil kombinere pensjon med arbeid uten begrensninger.

Sammen med de svært begrensede pensjonsordningene for «sliterne» som vi nå får, kunne det bedret fordelingen av alderspensjon kraftig. I tillegg kan dette utformes slik at arbeidskjøper bidrar med å dekke kostnadene til AFP med større beløp for dem som går av tidlig enn dem som går av sent. I praksis slik at det økonomisk vil lønne seg å legge forholdene til rette for eldre som kan og vil jobbe lenger.

Slike ordninger ble utredet av FAFO i 2008, og de utredningene er det en god idé å trekke fram igjen og ta i bruk når en felles AFP skal på plass.

Hadde vi beholdt AFP slik LO kjempet den fram, en tidligpensjon for dem som ikke kunne stå til pensjonsalder, ville mer penger kunne brukes til de som går av tidlig. Og mindre, kanskje ingenting, til de som står så lenge i arbeid at de egentlig ikke trenger AFP-tillegget.

Les også: Mister AFP, taper millioner

Slitertillegget slik det nå er foreslått i forliket, er et forsøk på å lappe på et av de verste utslagene av reformens prinsipper for belønning og straff. Det er ikke godt nok, ikke på langt nær, men selvfølgelig bedre enn ingenting.

Det samme gjelder behandlingen av uføre. Forliket er bedre enn det som ble vedtatt for 15 år siden – og som ikke er gjennomført ennå. Men uføre vil fortsatt være blant de som kommer dårligst ut. Resten av livet.

I sum er jeg sjeleglad for å være med i et parti som har ryggrad nok til å si nei til forliket, selv om det inneholder noen beskjedne forbedringer.

Les også: Dette er den største skilsmissefella

Det er helt nødvendig å jobbe videre for fundamentale endringer i pensjonsreformen. Å godta forliket ville gjort den jobben mye vanskeligere. Men totalt er dette en reform det fortsatt er umulig å forsvare.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt