Etter å ha tilbrakt et femukers opphold på Ullern helsehus etter en kneoperasjon har jeg stilt meg spørsmålet: Hva er kvalitet i helsetjenesten og eldreomsorgen?
Som tidligere medlem av Det sentrale eldreråd i Oslo, og med mangeårig praksis fra området, er jeg godt kjent med problemene i eldreomsorgen og situasjonen ved Ullern helsehus. Problemer som har vært kjent i en årrekke og som er jevnt fordelt både blant kommunale og kommersielle eldreinstitusjoner.
Jeg bestemte meg for å skrive en daglig journal.
Mitt spørsmål burde egentlig vært overflødig, for vi har jo en mengde lovkrav, forskrifter og bestemmelser som skal sikre kvalitet i tjenestene. Stortinget har til og med gitt oss en verdighetsgaranti – allerede i 2011.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/LBDFB6VARJEYXKGN3KD5AFH64I.jpg)
Vi har kvalitetsutvalg som skal sørge for at det er sikkerhet og god kvalitet på tjenestene, som skal ivareta pasientenes interesser og bidra til at de opplever gode, trygge og sikre tjenester med fokus på pleie, behandling og omsorg.
I tillegg har vi kvalitetslosen, kvalitetssjefer, kvalitetsrevisjoner, kvalitetsundersøkelser, kvalitetsmålingssystem for pleie- og omsorgstjenester og en trygghetsstandard som skal realisere forventningene til tjenestene. Dertil kommer kommunens egne kvalitetskrav, rutiner og standarder. Det må være mange mennesker som beskjeftiger seg med alt dette.
Neste spørsmål blir: Men hvorfor skjer ikke dette i praksis?
En arbeidsgruppe oppnevnt av Det sentrale eldreråd stilte det samme spørsmålet for sju år siden i en rapport som beskrev og dokumenterte problemene i eldreomsorgen. Den hadde listet opp alle lover, forskrifter, regler, anbefalinger og kvalitetssystemer. Det ble i alt over 30 – med mange hundre paragrafer.
I tillegg ble det i rapporten vist til omfattende veiledningsmateriale som er utarbeidet av sentrale myndigheter, blant annet en veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten på 93 sider med 250 henvisninger og 53 litteraturhenvisninger.
Det ser ut til å ha oppstått en unødig avstand mellom de som fastsetter lover, regler og systemer og de som møter pasientens hverdag.
Dette er lesestoff for myndigheter, byråkrater, konsulenter, systemmakere og forskere, men ikke for praktikere som møter pasientens hverdag.
Det ser ut til at det har oppstått en unødig avstand mellom de som fastsetter lover, regler og systemer på statlig og kommunalt nivå, og de som utøver primærhelsetjeneste og eldreomsorg i førstelinjen.
Kari Kristensen: Hus, hybel og helvete
Dessuten har det i Oslo vært en tendens til å bagatellisere kritikkverdige situasjoner som er blitt dokumentert. Jeg har selv vært involvert i saker som først ble bagatellisert og benektet, men som senere førte til nedleggelse av et sykehjem og fullt medhold fra statsforvalteren etter utført tilsyn.
Denne kulturen ser nå ut til å bli endret. Som ellers i offentlig forvaltning må også helse- og omsorgssektoren være preget av full åpenhet.
Kvalitet er blitt et honnørord i velferden. Men i alle de bestemmelser om kvalitet som er nevnt, har jeg ikke funnet ett sted hvor begrepet kvalitet er definert. Det eneste er i «kvalitetsindikatorer for sykehjem». Der er kvalitet beskrevet som; tannhelse, fall, infeksjon og trykksår. Dette minner om at det er kun det som kan telles som teller.
Kvalitet er blitt et honnørord i velferden. Men i alle de bestemmelser om kvalitet som er nevnt, har jeg ikke funnet ett sted hvor begrepet kvalitet er definert.
Men eldreomsorg og helsehjelp består også av «omsorg». Innholdet i omsorgsbegrepet blir aldri nevnt.
Det som mangler i kvalitetsbegrepet når det gjelder helsetjeneste og eldreomsorg er: Relasjoner, innlevelse, trivsel, livskvalitet, omsorg og trygghet. Det var min viktigste erfaring ved Ullern helsehus, og som en håndfull ansatte ikke behersket. I tillegg var det uheldige episoder med feilmedisinering, og middagene kunne vært bedre.
Helsehjelp uten omsorg er dårlig helsehjelp. Relasjon er et nøkkelord i alle velferdstjenester, det viser også forsking. Men det omtales aldri i offentlige dokumenter som angår helsetjenester og eldreomsorg.
Det er de ansatte som skal sikre kvalitet i tjenestene, ikke rådhuset, folkevalgte organer eller etater. De ansatte må ha faglig kompetanse, men også nødvendige personlige egenskaper og relasjonskompetanse. Omfattende bruk av vikarer og ufaglærte betyr svekket kvalitet på tjenestene. Arbeidet krever opplæring, ledelse og veiledning, og det må institusjonens ledelse ha ansvaret for.
Les også: Det viktigste viktigste vi kan gjøre er å skrote helseforetakene
Mine erfaringer, som altså er basert på daglige journalnotater, gir helt annen informasjon enn vanlige brukerundersøkelser.
De er formidlet til alle instanser som er ansvarlig for kvalitet i eldreomsorgen, inkludert eldrebyråden. Jeg håper Oslo kommune kan bruke det konstruktivt i sitt forbedringsarbeid.