Det viktigste vi kan gjøre er å skrote helseforetakene

Er det korrekt at det planlegges å redusere antallet sengeplasser i de offentlige sykehusene de neste åra? Skjer dette samtidig som antallet eldre og folketallet øker? Stemmer det at det private helsevesenet styrker seg?

Svaret på de tre spørsmålene er ja.

Har Stortinget vedtatt at det skal være slik? Svaret er nei.

Hvordan kan dette ha skjedd? Og hva må gjøres?

Fra rundt 1980 vokste det fram et stadig sterkere krav om at de statlige og fylkeskommunale sykehusene skulle jobbe mer effektivt. Med samme begrunnelse fikk Arbeiderpartiet i 2001 med seg Stortinget på å vedta lov om helseforetak. Loven gjorde med ett slag rundt 80 norske sykehus til statlige foretak.

Målet for driften ble økonomisk lønnsomhet, ikke nødvendigvis å oppfylle pasientens behov. Næringslivsledere og økonomer skulle lede sykehusene etter bedriftsøkonomiske prinsipper, mens helsefaglig ansatte fikk redusert innflytelse.

Ideologien bak sykehusreformen ble kalt New Public Management og var hentet til Norge av Jens Stoltenbergs første regjering, med Høyres støtte. Sentralt i modellen var at helseforetakene selv skulle ta de sentrale beslutningene i spesialisthelsetjenesten og sykehussektoren, ikke politikerne.

Enten regjeringen har utgått fra Arbeiderpartiet eller Høyre, har den siden 2001 dermed kunnet skyve helseforetakene foran seg i sykehussaker. Bare noen ytterst få i helseforetakene vet når og hvordan planene for landets sykehusstruktur er blitt lagt.

Ved det nye Oslo universitetssykehus (OUS), som skal plasseres på Gaustadjordet, skal minst 70 milliarder kroner investeres. Til tross for det store beløpet, og til tross for at Helse Sør-Øst er klar over at planene vil gi redusert sykehuskapasitet både i psykiatri og somatikk, er de ikke drøftet åpent i Stortinget.

I 1980 hadde vi 22.000 døgnåpne senger i somatiske sykehus. Nå har vi 10.800, selv om befolkningen har økt med 1 million og antallet over 67 år har økt med over 40 prosent bare siden 2013. Vi er blant landene i Europa som har færrest antall somatiske sykehussenger per innbygger – cirka to per tusen. Helseforetakenes planer vil føre til ytterligere reduksjon.

I psykiatrien har utviklingen vært enda mer ekstrem. I 1990 var det 10.500 døgnplasser. I 2002 var dette blitt til 7.200, mens det i 2020 bare var 4.300 døgnplasser igjen. Vi vet at tallet er enda lavere i 2024.

Altfor mange medmennesker lever uten nødvendig behandling og oppfølging, og livskvalitet og livslengde reduseres.

Regjeringen sier at det ikke skal reduseres en eneste sengeplass i Oslo for voksen-, barn- eller ungdomspsykiatri, rus- og avhengighetsbehandling. Klinikk Psykisk Helse er pålagt å spare 38 millioner. 20 av dem i avdeling for rus og avhengighet, dette tilsvarer 9 sengeplasser. Reduksjonen i antallet psykiatriplasser fortsetter.

Det vi vet er at statsråd Ingvild Kjerkol kaller en reell nedbemanning for «vekst» når hun snakker med media. Det norske storting vedtok i 1848 å opprette Norges første psykiatriske sykehus. Det sto ferdig på Gaustad i 1855, den gang blant de mest moderne i verden. Hva ville psykiatripionéren H. W. Major sagt hvis han fikk vite at et fåtall av de psykiatriske pasientene som i dag benytter fantastiske Gaustad sykehus, er planlagt plassert i én etasje på Aker sykehus, et steinkast fra Sinsenkrysset? Og at enorme nye sykehusbygg skal plasseres på dyrkbar mark på Gaustadjordet?

I somatikken har mye skjedd som effektiviserer behandlingen: Stor vekt på poliklinisk behandling og på mer effektive behandlingsmetoder.

Vi er i ferd med å utvikle et inhumant samfunn som i markedsliberalismens navn ikke bryr seg om dem blant oss med minst ressurser.

I psykiatrien har det derimot ikke skjedd tilsvarende endringer som forkorter tiden man må behandles for å leges. Medisinene er omtrent de samme som i 1990, og fortsatt tar det tid å bygge terapeutiske relasjoner. Bare den som har opplevd på nært hold hva en tung psykiatrisk lidelse innebærer, kan forstå hvilken mangel på medmenneskelighet som demonstreres i den mangeårige nedbyggingen av psykiatrien.

Altfor mange medmennesker lever uten nødvendig behandling og oppfølging, og livskvalitet og livslengde reduseres. Vi er i ferd med å utvikle et inhumant samfunn som i markedsliberalismens navn ikke bryr seg om dem blant oss med minst ressurser.

Etter 40 års effektivisering, er dagens situasjonen i de regionale helseforetakene som følger:

• Helse Nord: Underskuddet på driften er på opptil 75 millioner per måned. Det er mangel på spesialister i Tromsø og Bodø; mangelen dekkes med dyr vikarbruk. Forslag om nedlegging av akuttberedskapen ved Lofoten sykehus og Narvik sykehus er trukket tilbake etter massive protester fra befolkning og helsefaglig ansatte, men de økonomiske utfordringene er fortsatt akutte.
• Helse Midt-Norge: IT-systemet Helseplattformen var budsjettert med 3,9 milliarder og har foreløpig kostet cirka 6. Systemet ble valgt tross sterke advarsler fra de ansatte. Det har gitt tusenvis av avvik og stor frustrasjon blant de ansatte. Motstanden er stor mot videre utrulling i regionen. St. Olavs hospital har et underskudd på 200 millioner i 2023 og vil si opp 250 ansatte.
• Helse Vest: Underskuddet i 2023 er på minst 300 millioner, 210 av disse i Helse Bergen med Haukeland sykehus. Antallet ansatte skal reduseres med 200 i 2024.
• Helse Sør-Øst: Folketallet i Oslo antas å øke fra 709.000 i 2023 til over 800.000 i 2050. Antall ansatte ved OUS skal ned med 500 i 2024, og det planlegges ytterligere innsparinger. Verst i planene er nedbyggingen av døgnomsorgen i psykiatrien og i rus- og avhengighetsbehandlingen og når det gjelder omsorgen for gravide, fødende og nyfødte. De svakeste får lide mest. Foretaksledelsen utelukker ikke at innsparingene vil gi redusert behandlingskvalitet, og de ansatte mener planene er urealistiske. Oppsplittingen av det verdensledende traumesenteret på Ullevål er en nasjonal ulykke. Finansieringen av Mjøssykehuset er usikker på grunn av planene i Oslo. Planene for både Nye OUS og Mjøssykehuset har fått kritikk for å bygge for små sykehus, slik som resultatet er blitt på Ahus, Sykehuset Østfold på Kalnes og trolig vil bli i Drammen. Ved Kalnes gikk nylig direktøren av på dagen fordi de økonomiske kravene for 2023 ikke lot seg oppfylle. Helse Sør-Øst vil redusere antall overleger med 160 fram til 2027, mens ansatte i administrasjonen skal øke med 100.

Tillitskrisen mellom ansatte og ledelse, lange ventelister og økende antall fristbrudd vokser. I lengden kan ikke dette fortsette.

Helhetsbildet er frustrerte, stressete og overarbeidete helsefaglig ansatte, med et byråkrati på toppen som vokser uavlatelig. Tillitskrisen mellom ansatte og ledelse, lange ventelister og økende antall fristbrudd vokser. I lengden kan ikke dette fortsette.

Minst 15 prosent av landets helsetjenester utføres nå av private. Over 750.000 nordmenn har helseforsikring utenom Folketrygden. I 2000 hadde vi to private sykehus; nå har Aleris ni avdelinger, mens Volvat har avdelinger med varierende tilbud 11 steder i Norge. Et større Aleris-sykehus er under bygging i Tromsø, helt uten bekymring for tilgang på leger.

Over hele landet er det umulig å få time hos offentlig finansiert spesialist uten mange måneders ventetid, mens de som kan betale selv eller har helseforsikring, kan få time hos private i morgen. Landet har fått et todelt helsevesen, der de med minst ressurser får det dårligste tilbudet.

Folketrygden, innført i 1967, har som prinsipp at det offentlige skal tilby alle adekvat helsestell. Helseforsikring skal ikke være nødvendig. Denne samfunnskontrakten har staten nå brutt, men uten å informere landets innbyggere. Sykehusene skal også være stabile arbeidsplasser, som skal preges av arbeidsglede og mentalt overskudd blant de ansatte. Mange steder er det ikke slik lenger.

Sentraliseringen som nå foregår for å spare penger, er livsfarlig fra så vel et sivilt som et militært beredskapssynspunkt.

Helseberedskap har mange aspekter, men en grunnleggende forutsetning er fungerende lokalsykehus med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, og med planer for utvidet kapasitet ved kriser. Pandemien slo til mot et uforberedt samfunn. Lite er gjort for å være forberedt på nye pandemier. Slike vil komme med ujevne mellomrom. Sentraliseringen som nå foregår for å spare penger, er livsfarlig fra så vel et sivilt som et militært beredskapssynspunkt.

Lars West Johnsen: Støres svakhet er Solbergs styrke

En hovedlinje i norsk rikspolitikk etter andre verdenskrig har vært å fremme spredt bosetting og desentralisering av makt. Sammenligner man med Sverige, ser man hvor vellykket politikken har vært. Norge har levende bygder og småbyer over hele landet, mens svenske distrikter er nesten avfolket og småbyene er døende.

Dersom folk skal fortsette å bo i hele det langstrakte landet vårt, er det likevel ikke nok å gi driftsstøtte til bøndene og investere i næringslivet. Mennesker som bor i distriktene, må også ha trygghet for helse- og velferdstjenestene sine. Akutt helsehjelp, inkludert et godt tilbud for fødende og nyfødte, er helt avgjørende for folks opplevelse av trygghet. Planlagte (elektive) helsetjenester er langt lettere å fordele mellom sykehusene for å oppnå effektivitet.

I 2009 ble samhandlingsreformen vedtatt i Stortinget. Hensikten var å overføre deler av sykehusenes virksomhet til kommunene. Da ville oppholdene i sykehus kunne forkortes, og pasientene kunne etterbehandles og følges opp i nærmiljøet til lavere kostnad for storsamfunnet. Dette kalles LEON-prinsippet, som betyr «Laveste Effektive Omsorgsnivå».

I forordet til stortingsmeldingen skrev helseminister (Ap) Bjarne Håkon Hanssen: «Skal vi lykkes med gode pasientforløp, må vi sette kommunene i stand til å gi pasientene etterbehandling, rehabilitering og annen oppfølging. Pasientene skal få rett behandling på rett sted til rett tid. Det skal vi klare med samhandlingsreformen.»

Nå tvinger staten helseforetakene til å gjennomføre innsparinger i sykehusene, men uten å ruste opp kommunene.

Sentrale helsepolitikere gjentar stadig at det er helseforetakenes ansvar å finne «gode løsninger». Statsministeren nevnte ikke helse og omsorg med ett ord i nyttårstalen. Det synes umulig for de ansatte å få gjennomslag for faglig gjennomarbeidete forslag, som å droppe planer for bygging av for små sykehus eller legge vekk ubrukelige IT-systemer.

Les også: – Det hersker en moralsk panikk rundt uføre

Nå tvinger staten helseforetakene til å gjennomføre innsparinger i sykehusene, men uten å ruste opp kommunene – slik Bjarne Håkon Hanssen lovet at skulle skje. Kommunene har ikke fått fagfolkene, pengene eller institusjonene som reformene forutsatte. Kommunene er dessuten ofte for små til å håndtere endringene hver for seg, og interkommunalt samarbeid er ikke alltid enkelt å få til.

Resultatet er at LEON-prinsippet er på vei til å bli til LTON-prinsippet: «Lavest Tenkelige Omsorgsnivå».

Verken sykehusreformen fra 2002 eller samhandlingsreformen i 2009 har gitt oss en bedre offentlig helsetjeneste. I stedet har vi fått økende administrasjon, synkende kapasitet og stigende frustrasjon hos ansatte og i befolkningen.

Verken sykehusreformen fra 2002 eller samhandlingsreformen i 2009 har gitt oss en bedre offentlig helsetjeneste.

Bystyret og alle yrkesorganisasjonene har gått imot Oslos nye universitetssykehus. I to galluper har 70 prosent av Oslos befolkning sagt nei. Likevel vil myndighetene presse utbyggingen gjennom, på tross av at det upopulære prosjektet vil sette en rekke andre sykehus og behandlingstilbud på vent flere steder i landet.

Administrerende direktør ved OUS sa på Dagsrevyen 12. desember 2023 at han ønsket seg fakkeltog for helheten i helsetjenesten, ikke bare mot planene for nye OUS. Helseministeren har senere ønsket seg det samme. Men det er nettopp helheten i planene for det offentlige helsevesenet stadig flere protesterer mot, blant annet ved å gå i fakkeltog.

Da helseministerens holdt sin sykehustale i midten av januar innvarslet den en justering av sykehusplanene i retning av det som ble lovet i Hurdalsplattformen. Justeringen kom etter massivt press, blant annet i form av fakkeltog. Endringsløftene er likevel svært vage og lite strukturelle, og det gjenstår å se hva som faktisk skjer.

Et helhetlig, behovsdekkende offentlig helsevesen krever langt mer radikale tiltak.

Les også: Vi kan stoppe dette helvetet

Det aller viktigste er å skrote helseforetaksmodellen, som Jonas Gahr Støre fortsatt tviholder på. Så lenge han gjør det, har ikke Ap tatt noe oppgjør med markedsliberalismen i New Public Management, og uvesenet vil fortsette å ødelegge velferdsstatens juvel – sykehusene våre.

Et første og akutt nødvendig grep må være å stanse de ødeleggende planene for nye OUS, ruste opp de offentlige sykehusenes sengekapasitet på alle felt, og å sette kommunene i stand til å gjøre jobben de er tiltenkt.

Da vil man også ta første skritt på den lange veien mot å opprette tillit mellom helsevesenets faglig ansatte og dem som styrer. Ennå har vi sett lite til statsministerens lovete tillitsreform.

---

Datakilder: Sengetall er hentet fra https://www.ssb.no/statbank/sq/10093045 og fra Helseinstitusjoner 1991 (ssb.no)

Tallene for de regionale helseforetakenes økonomi er hentet fra de respektive foretakenes hjemmesider.

Antallet helseforsikringer er hentet fra Forsikringsforeningens hjemmeside.

Tall for private helseinstitusjoner er hentet fra hhv. Aleris’ og Volvats hjemmesider.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen