Da suksesstrener Gaute Helstrup forlot Tromsø til fordel for assistentjobben i Bodø/Glimt vakte det mildest talt store reaksjoner blant de med hjerte for klubben. «Sjokk og vantro», og «et utilgivelig svik» var sjefredaktøren i Nordlys sine ord. De var nok beskrivende for hva mange andre også følte.
De som følger litt over middels godt med på hva som rører seg i den norske fotballdammen, vil vite at det ikke akkurat var mildere ord som ble brukt tidligere i sesongen da Lillestrøm-trener Geir Bakke dro til erkerival Vålerenga – også uttrykt gjennom noen lite subtile bannere på Åråsen stadion.
Noe av dette var utvilsomt på kanten av det vi vanligvis vil si er «innafor», noe også godt utenfor. Da tenker jeg likevel det er på sin plass å legge inn et forsvar for det engasjementet som fotballen tross alt lever av og for.
Det er nok å velge mellom i disse tider om du ønsker å miste troa på menneskers godvilje. Også for fotballtilhengere: Fra verdensmesterskap i menneskerettighetsfiendtlige oljestater, via planer om superligaer for de rikeste, til det monsteret som Video assisted refereeing (VAR) har vist seg å være.
Så hvorfor bli så indignert over at ellers sympatiske og velvillige norske fotballtrenere som Gaute Helstrup og Geir Bakke velger å bytte lag – eller arbeidsgiver om du tar den tilnærmingen? At tilhengere av LSK og Tromsø – som gjerne investerer mye i laget sitt av både tid og penger – lar seg opprøre av dette, er forståelig. Men hvorfor er det mange av oss med liten eller ingen tilknytning til disse lagene som også merker at vi reagerer?
Rasjonelt sett er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor trenere og spillere av og til bytter lag. Det kan dreie seg om penger, utviklingsmuligheter, miljø og en del andre, mer objektive forhold. I tillegg er det selvsagt gjerne noen personlige motiver.
Vi som følger et fotballag, vet at spillere og trenere kan være like flyktige som årstider. Det er lenge siden klubbtilhørigheten var konstant gjennom en hel karriere.
Og selv som ihuga fan av et lag, er de fleste av oss ikke mer blåøyde enn at vi tross alt forstår og aksepterer at «våre» spillere og trenere kan være mer troløse enn vi er. Av og til er (kunst)gresset rett og slett grønnere et annet sted.
Særlig gjelder denne forståelsen for majoriteten av oss, vi som ikke nødvendigvis holder med det beste og/eller rikeste laget. Som spiller er det gjerne lettere å være tro mot laget ditt dersom du tjener nok til å kjøpe en Jaguar i uka og må kjøpe et ekstra hus for å få plass til premiene dine.
Men så handler ikke fotball bare om rasjonalitet, heldigvis. Vi som følger et fotballag, vet at spillere og trenere kan være like flyktige som årstider. Det er lenge siden klubbtilhørigheten var konstant gjennom en hel karriere.
Men av og til krasjer rasjonalitet og følelser, og vi stiller det eksistensielle spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor bryr vi oss om enkelte lag, et som til og med kan være relativt tilfeldig valgt?
Vi kommer til stadion fordi det først og fremst er samholdet og identiteten som virkelig betyr noe. Og vissheten om at vi har en felles historie.
For meg går svaret på dette utenpå mer tilfeldige faktorer som hvor suksessfullt laget er eller hvor publikumsvennlig det spiller – hvordan det nå måtte måles. Det har med identitet og historie å gjøre. Helt grunnleggende er det jo en felles historie som er røttene til en fotballklubb – på samme måte som at det også er det som binder en nasjon sammen. Det som gjør den unik.
Les også: Krafttak mot fotballkonflikter
De fleste av oss som møter opp mer eller mindre trofast hver gang det er kamp på det lokale stadionet, liker fotball som spill. Vi elsker spenningen og det uforutsigbare. Men en kamp kan jo være både kvalitetsmessig dårlig og lite spennende. En personlig erfaring er at særlig det førstnevnte er mer regelen enn unntaket.
Likevel fortsetter vi å komme. Sammen med ganske mange andre. Da er det fordi det først og fremst er samholdet og identiteten som virkelig betyr noe. Og vissheten om at vi har en felles historie, en historie som skiller seg fra andre klubber og lag. Av og til er det også sånn at en egen klubbs identitet er tett sammenvevd med andre klubbers. Mest naturlig av geografiske årsaker, men også av historiske. Forholdet stikker dypere.
Den dagen folk slutter å bry seg, er fotballen død som publikumsidrett. Det er det som er kjernen.
I sin ytterste konsekvens kan det åpenbart være usunt, og til og med farlig, men det er jo også dette aspektet som gir fotballen dypere mening – om det er lov å være litt pompøs.
Så når folk lar seg opprøre – av og til over grensen til det noen vil kalle akseptabelt – av at spillere, eller trenere som i dette tilfellet, bytter klubb, er det ikke nødvendigvis negativt. Tvert om.
Det er dette det egentlig handler om. De bytter ikke bare arbeidsgiver, de skifter identitet og tilhørighet. Og det koster dem tilsynelatende veldig lite om denne nye tilhørigheten står i skarp kontrast til den de forlot.
Logisk sett er det selvsagt enkelt å forstå at penger og karriere er det viktigste for de som har valgt fotballen som levevei – og ikke bare møter opp de gangene det skal kjempes om poeng. Enkelt å forstå og enkelt å forsvare.
Reidar Sollie: Arven etter Leif Eriksen
Likevel er det avgjørende for fotball som folkets idrett at noen bryr seg intenst om at Gaute Helstrup flytter fra Tromsø til Bodø. Eller at en spiller går fra River Plate til Boca Juniors, eller at en trener går fra Rapid til Austria Wien. Den dagen folk slutter å bry seg om dette, er fotballen død som publikumsidrett.
Det er dette som er kjernen. Ikke om fotball-VM arrangeres i Bahrain eller at Real Madrid og Liverpool spiller i en turnering med lag fra Japan og Brasil. Ei heller at offside-avgjørelser blir avgjort – ofte feilaktig – av et dårlig fungerende system. Da må det rett og slett være sånn at engasjementet innimellom renner over fornuftens bredder.
Dagsavisen mener: Idrettens uholdbare kår
Nå er neppe fotballfans av de mest bibellesende, men for noen år siden var det altså en del plakater på fotballkamper som henviste til Johannes åpenbaring 3:16. Jeg tar det gjerne fram igjen: «Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn».
