Når samtaler ikke er nok

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og hans partifelle Åsmund Aukrust på Stortinget har de siste dagene gjort seg til et slags «tone-politi» i debatten om hva Norge kan gjøre for å få slutt på ødeleggelsen av Gazastripen. I Dagsavisen (1. februar) kan vi lese at vi som vil at regjeringa skal gjøre mer, deriblant Rødt, visstnok er unyanserte og bidrar til polarisering.

Rødts hovedanliggende i Palestina-saken er ikke hensynet til utenriksministeren eller Ap-representanters følelser. Vi er mest opptatte av hva Norge kan gjøre for å hindre et folkemord.

I den anledning har vi foreslått en rekke konkrete sanksjoner som Norge kan ta initiativ til internasjonalt og innføre for egen del, for å legge press på Israel. Ap, Sp og Høyre er imot, og logikken som skal begrunne dette endrer seg hele tiden.

Som et gammelt råd til advokater heter: Hvis lovverket er på din side, dundre på loven, hvis fakta er på din side, dundre på fakta, og hvis verken loven eller fakta er på din side, dundre i bordet. Utenriksministeren er her over i siste fase: Dundre i bordet.

Eide hevder videre at sanksjoner ville ødelagt for Norges diplomati, lederrollen vår i giverlandsgruppen og et opplegg for å passe på skatteinntekter som Israel holder tilbake.

Rødt berømmer alltid regjeringa for å opprettholde hjelpen til palestinerne, deriblant gjennom UNRWA, og for å stå imot andre land som fryser sin støtte. Men den gamle samtalelinjen overfor Israel har så langt hatt liten effekt, og vi må se oss om etter alternativer.

Diplomati innebærer pressmidler. Når det gjelder våre forslag videreformidler Espen Barth Eide dessverre Israels press mot Norge, når han i stedet kunne levert press andre veien. Selvfølgelig vil en høyreekstrem israelsk regjering reagere på norske sanksjoner, og selvfølgelig vil den holde hjelpen vår til palestinerne som gissel.

Helle Cecilie Palmer: Derfor rammes Gazas kvinner og barn ekstra hardt

Palestinerne selv har et avklart forhold til Israels diplomatiske spill. De vet at staten som okkuperer dem er villige til å sabotere deres nødhjelp og bistand. Men i likhet med apartheids ofre i Sør-Afrika er de på tross av dette for straffetiltak mot overmakten. Etter siste meningsmåling i 2016 meldte 86 % av palestinerne at de støtter internasjonale sanksjoner mot Israel.

Så sent som i fjor kalte BDS-bevegelsen (boikott, deinvester og sanksjoner) inn til en stor anti-apartheidkonferanse, der PLO, justisdepartementet på Vestbredden, alle sentrale palestinske fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner tilsluttet seg et opprop for boikott og straffetiltak mot Israels brudd på folkeretten.

Faktum er at Norge har fulgt Eides linje med dialog uten sanksjoner i 30 år, og vi har ledet giverlandsgruppen like lenge. På de årene har Israel fortsatt å bygge ulovlige bosettinger på Vestbredden og gjort Gazastripen til verdens største utendørsfengsel – norsk dialog eller ei.

Netanyahus hensynsløse alenegang burde anspore Norge til et overmodent linjeskift. Terrenget har endret seg.

Her og nå har ikke noen dialog hindret Israel å intensivere sine drap på sivile eller å oppheve blokaden av Gaza. Tvert imot: Etter at ICJ beordret strakstiltak mot folkemord har Israels handlinger på Gazastripen – deriblant bombingen av den «trygge sonen» Rafah – bare tjent til å underbygge anklagen ytterligere.

Netanyahus hensynsløse alenegang burde anspore Norge til et overmodent linjeskift. Terrenget har endret seg. Det gjenstår å se om utenriksministerens kart gjør det samme.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen