En av oss overhørte en samtale mellom far og sønn. Sønnen hadde akkurat regnet med større tall enn en kan forvente av en liten gutt. Og faren var glad og stolt: «Gleder du deg til å begynne på skolen», spurte han entusiastisk.
Men sønnen svarte, veldig stille, at han egentlig gruet seg – han hadde ikke lyst til å begynne på skolen. Han var kanskje fem år, og fryktet det som ventet ham.
Seksårsreformen er nå drøye 25 år gammel. Hvordan har det gått? Ble alt så meget bedre? Gjør ungene det bedre nå, når de kommer ut i den andre enden, enn de som begynte da de var sju? Det var hensikten med reformen. Har fem- og seksåringene et bedre liv nå enn da?
Svaret på det første spørsmålet er nei – det er det forska på, og den nye PISA-rapporten viser også at norske elever stadig presterer dårligere.
Reformen har altså ikke hatt noen faglig effekt. Svaret på det siste spørsmålet er det ikke forska på, men mye tyder på at svaret er nei her også.
Vi har begge små barn rundt oss som stortrivdes i barnehagen, men som fikk et dårligere liv da de begynte på skolen. Først i andreklasse begynte det å gå seg til. Kall det gjerne svogerforskning, men mange forteller den samme historia, og problemene i skolen blir stadig større.
Veldig mange fem- og seksåringer som begynner på skolen, er ikke mentalt modne til å forholde seg til skolelivet som møter dem. De var det ikke da reformen ble vedtatt og de er det ikke nå. Det er ikke mulig å pushe modenhet. «Skolemoden» handler ikke om interesse for bokstaver.
Vi har begge små barn rundt oss som stortrivdes i barnehagen, men som fikk et dårligere liv da de begynte på skolen. Først i andreklasse begynte det å gå seg til.
Det handler om å være trygg og sosialt moden. Det handler om å kunne ta ansvar for eget utstyr, ta imot beskjeder fra voksne og følge dem, behandle andre barn med empati og respekt, tåle å vente på tur, regulere vonde følelser til oppførsel som passer situasjonen, kle på seg selv, sitte rolig på sin egen plass, gå på do alene, finne venner i en stor skolegård og å kunne gå til skolen alene om ikke veien er altfor farlig. Lista er lang.
Det handler lite om hvor mange bokstaver du kan eller om du husker at 50 pluss 50 er 100. Med utrygge og sosialt umodne barn i et klasserom blir resultatet at mange barn blir urolige, også de som ikke var det i utgangspunktet.
Det er slitsomt for en liten kropp å sitte stille. Kroppene deres er skapt for bevegelse. Mye bevegelse, den trenger plass. Det er vanskelig å være konsentrert om noe som er krevende eller kjedelig når man er fem–seks år. Det er vanskelig å huske beskjeder. Det er vanskelig å huske mer enn én ting av gangen. Det er vanskelig å vente på tur.
Det er fint at barn med spesielle behov, som for eksempel ADHD, får diagnoser så de kan bli lagt til rette for. Men det er ikke greit å gi barn diagnoser fordi de er satt i feil situasjon.
I Norge har vi de senere årene fått mange flere barn som får diagnosen ADHD i løpet av barneskolen enn våre naboland med senere skolestart. Og det er særlig påfallende at mange som får diagnosen bare var fem år da de begynte på skolen. Kan det være en sammenheng?
Les også: Kan vi jage PISA-spøkelset?
Hvis et barn er utrygt og mistrives, vil symptomene være svært like barn med ADHD. Og forstå oss rett: Det er fint at barn med spesielle behov, som for eksempel ADHD, får diagnoser så de kan bli lagt til rette for. Men det er ikke greit å gi barn diagnoser fordi de er satt i feil situasjon. Det er veldig stor forskjell på en som er født tidlig i januar og en som er født sent i desember i den alderen.
Skolen kan ødelegge motivasjon og glede for en liten, umoden sjel. Og ja; skolen kunne sikkert gjort ting annerledes. Men de gode intensjonene med lekbasert læring og barnehagepedagogikk i 1. klasse, har veket plassen for leseopplæring og alt annet som tidligere ble gjort med 7-åringene.
Lars West Johnsen: De som bygde ned landet
Og ikke skyld på skolen. Dette har vært villet politikk fra høyresiden siden Clemet var kunnskapsminister i 2001 og fram til i dag. Detaljstyrt politisk styring, vil vi si. Det har vært mulig å endre det i løpet av 25 år, men det har ikke skjedd – verken under Høyre- eller Arbeiderparti-styrte regjeringer.
Vi må reversere reformen. Rett og slett droppe første skoleår og la barna begynne på skolen det året de fyller sju.
Det til tross for at Arbeiderpartiet i partiprogrammet sitt sier de vil evaluere reformen, at SV i sitt sier de vil ha en «grundig evaluering av seksårsreformen», at Rødt ønsker å reversere hele seksårsreformen, at MDG mener at «foreldrene får velge om barna deres skal begynne på skolen i august det året de fyller seks eller sju år». Og at KrF vil «erstatte dagens første trinn med en førskoleklasse» der «opplegget i større grad skal kunne tilpasses barn som ikke er klare for stillesitting og tavleundervisning. Førskoleklassen skal være leksefri».
Likevel: ingenting skjer. Så hva gjør vi når vi har tatt feil og barna lider? Vi kan slutte å gjøre feil.
I stedet må vi fortsette å bygge barnehager. Vi må reversere reformen – rett og slett droppe første skoleår og la barna begynne på skolen det året de fyller sju.
Jo Moen Bredeveien: Masteren, svennen og helseministeren
Umulig sier du? Langt ifra. Det er bare å gjøre det. Det burde ikke være vanskeligere å reversere en reform enn å innføre den. Men det krever politisk vilje.
