I kjølvannet av fokuset på masteroppgaver den siste tiden dukker igjen begrepet «mastersyke» opp i mediebildet. Dette knyttes til «tanken om at om du skal komme deg noen vei i samfunnet, må du ha en mastergrad». For det store flertallet som ikke har mastergrad kan det fremstå som en sannhet, mye på grunn av at de ikke har kjennskap til hva en masterutdanning innebærer.
Jeg mener det vil være kritisk for samfunnet dersom masteroppgaven til profilerte politikere fremstår som negative eksempler på hvor «unødvendig» det er med mastergradskompetanse.
Aller først er det viktig å påpeke at en svært liten andel av Norges befolkning har en mastergrad. Omfanget av den påståtte syken er i så måte svært begrenset. Selve begrepet mastergrad er en beskrivelse for et nivå innen høyere utdanning, som er europeisk standardisert. Hele 49 europeiske land er blitt enige om å lage sammenlignbare akademisk grader og sikre kvaliteten og nivået for disse; bachelor, master og doktorgrad.
Kjell Werner: Troen på plettfrie politikere
Det å ta en mastergrad innebærer ikke bare å skrive en masteroppgave. Utdanningen innebærer flere ulike emner, med tilhørende arbeidskrav og eksamener. Det innebærer deltagelse i ulike læringsaktiviteter, som forelesninger, praksisstudier, seminarer, gruppediskusjoner eller selvstudier. Forskrift om krav til mastergrad viser til tre ulike mastergradsformer, med et omfang på fra 90 til 300 studiepoeng, og med fra minimum ett (for eldre unntak fra hovedforskriften) til fem års varighet på heltid.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/K3MP7LBSPVBFHK7VP5ZIZMXFUA.jpg)
Kvalifikasjoner på ulike utdanningsnivå beskrives i Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk (NKR). Beskrivelsene skal bidra til at «studentar, arbeidsliv og storsamfunnet lettare kan forstå kva dei kan forvente av eit læringsløp, kva nivå læringsutbytet av kvalifikasjonen ligg på og korleis kvalifikasjonen står i forhold til andre nasjonale og internasjonale kvalifikasjonar. På den måten skal NKR bidra til at personars kompetanse kan bli brukt på fleire av samfunnets område».
En mastergrad er plassert på nivå sju av til sammen åtte nivåer. Ved fullført mastergrad skal kandidaten ifølge NKR blant annet ha «avansert kunnskap innenfor fagområdet og spesialisert innsikt i et avgrenset område», og kunne «anvende kunnskap på nye områder innenfor fagområdet».
En svært liten andel av Norges befolkning har en mastergrad. Omfanget av den påståtte syken er i så måte svært begrenset.
Videre skal kandidaten blant annet ha ferdigheter til å «analysere og forholde seg kritisk til ulike informasjonskilder og anvende disse til å strukturere og formulere faglige resonnementer», og kunne «bruke relevante metoder for forskning og faglig og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid på en selvstendig måte».
Innen generell kompetanse skal kandidaten kunne «anvende sine kunnskaper og ferdigheter på nye områder for å gjennomføre avanserte arbeidsoppgaver og prosjekter» og «bidra til nytenking og i innovasjonsprosesser».
I alle mastergrader inngår et selvstendig arbeid på fra 20 til 60 studiepoeng. Forskrift om krav til mastergrad spesifiserer at «det selvstendige arbeidet skal vise forståelse, refleksjon og modning». Det selvstendige arbeidet har ulik utforming avhengig av tradisjon. I en masteroppgave som består av innledning, metode, resultater, diskusjon og konklusjon vil det være krav om at kandidaten benytter annen forskning og teori i innledning blant annet for å begrunne egen tilnærming eller belyse et kunnskapsbehov. Videre benyttes dette i diskusjonen for å sammenstille egne resultater med andres.
Også i metodedelen vil det være nødvendig å ta i bruk teori for å begrunne valgte tilnærminger. Resultatene kan også stamme fra systematiske litteratursøk. Gjennomgående gjelder at kandidaten må referere til den/de/der teksten eller innholdet er hentet fra.
Kopi av andres tekst uten referanse til denne, eller kopi av andres resultater, er en indikasjon på manglende læring.
I oppgaver basert på innhenting av egen empiri, gjennom for eksempel intervjuer eller spørreundersøkelser, er resultatdelen genuin for den spesifikke masteroppgaven. Empirien analyseres med en valgt metode, og vil preges av den som utfører analysen. Det er derfor høyst usannsynlig at man finner eksakt samme resultater i to ulike masteroppgaver.
Det samme vil gjelde i diskusjonsdelen der disse resultatene ses i sammenheng med annen forskning, teori eller erfaringer. Masteroppgaven er «svenneprøven» hvor kandidatene skal vise frem det de har lært gjennom hele studiet. Kopi av andres tekst uten referanse til denne, eller kopi av andres resultater er en indikasjon på manglende læring.
Det er kritisk dersom de nå mye omtalte masteroppgavene medfører en allmenn oppfatning av at masterutdanning er en «sykdom» som man kun gjennomfører for å framstå vellykket eller for å oppnå en posisjon i samfunnet. For meg er det opplagt at de komplekse samfunnsutfordringene vi står overfor nå og i fremtiden krever høyt kvalifisert personell for å kunne løses.
Jo Moen Bredeveien: Mastersyke i regjeringen
En masterutdanning er mer enn selve masteroppgaven, og et kvalitetsstempel med nasjonal og internasjonal overføringsverdi. En mastergrad gir kvalifikasjoner som er nødvendige og etterspurte – kunnskaper på avansert nivå, evne til innovasjon, nytenkning, og til å finne nye måter å jobbe på.