Jeg ble ufør på 25-årsdagen min. Jobbspesialisten min sa at «du har fått trygghet i bursdagsgave». Jeg ble ikke glad for gaven. Jeg skammet meg. Jeg ville jo jobbe.
«Det er helt åpenbart at den beste måten å få mer frihet, selvrespekt og et nettverk på, er å være i aktivitet og aller helst i arbeid», sier Høyres nestleder Henrik Asheim i et intervju med NRK. Han leder arbeidet med partiets nye politiske program og foreslår at folk under 30 år ikke skal kunne få full uføretrygd.
Asheim bekrefter med dette mitt eget selvhat over å være ung og utenfor arbeidslivet. Takk for at du nører opp under gammel skam, Henrik.
I dag er jeg 29 år. Om to måneder gir jeg ut en håndbok for kronisk syke som heter «Når det ikke går over». I boka skriver jeg og to andre kronikere om alt vi skulle ønske vi visste da vi ble syke. Første kapittel handler om å akseptere helsa di som den er.
Slik jeg leser Asheim, vil han heller at jeg skal fortsette å skamme meg og tvinges ut i jobb.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/YHXZMJZU6BGS7LCN5GJQQUCVVI.jpeg)
Men til hvilken pris – og i hvilket arbeidsmarked? Etter fire år som ufør, strever jeg fortsatt med å akseptere at jeg ikke kan jobbe. Alt jeg ønsker er å gå på jobb 37,5 timer i uka, lage middag og trene jevnlig. Under arbeidet med å skrive bok, som for så vidt både har holdt meg i aktivitet og hjulpet på selvrespekten, har jeg sett at noe av utfordringen er mangelen på tilrettelegging i arbeidslivet.
Arbeidslivet i dag krever en høy grad av effektivitet, at man takler høyt tempo og at man tar utfordringer på strak arm. Kronisk syke mennesker fungerer gjerne motsatt av dette. Kunne flere gjort mer, hvis arbeidslivet var bedre tilpasset kronikere?
Dagsavisen mener: Ingen er tjent med at ungdom blir erklært uføre
Jeg har klart å skrive en bok fordi vi har skrevet den fra sofaen og senga, og jeg har jobbet når det har passet meg. Jeg har kunnet tilrettelegge så mye som jeg trenger, med pauser og hjemmekontor.
Kunne jeg ha brukt restarbeidsevnen min i en godt nok tilrettelagt jobb? Skaper jeg verdi ved å skrive bok, eller er det bare pensjonsgivende inntekt som regnes som verdiskapning i vårt samfunn?
Å tvinge de under 30 år ut i tiltak og oppfølging hos Nav, uten å tilrettelegge arbeidslivet tilstrekkelig, vil bare slite ut de syke, presse Nav-ansatte mer og ta fra syke mennesker den tryggheten en uføregrad er.
Jeg ønsker ikke å skamme meg for alltid. Jeg jobber når jeg kan, og når jeg ikke kan, må jeg jobbe med å akseptere min egen situasjon.
Dette er å ta fra folk selvrespekten, ved å la dem leve under konstant press om å prestere over evne og ved å ta fra dem økonomisk sikkerhet! Uføre er mennesker som er blitt vurdert som ikke arbeidsføre av mange fagpersoner, ofte etter mange år med utredninger og behandling.
Jeg ønsker ikke å skamme meg for alltid. Jeg jobber når jeg kan, og når jeg ikke kan, må jeg jobbe med å akseptere min egen situasjon. Det siste viser seg å være lettere når jeg vet at jeg kan betale regningene mine takket være uføretrygden.
Vennligst ikke ta fra meg den selvrespekten jeg har igjen fordi jeg får den knappe økonomien til å gå rundt.
Jeg prøver å skape et verdig liv, men for Henrik Asheim er jeg tydeligvis bare en strek i regninga. Ikke lat som at jeg bør tvinges ut i jobb for min egen del, når det egentlig handler om å få grønne tall i regnskapet.
Les også: Høyres idé om å nekte unge uføretrygd får slakt: – Ekstremt kunnskapsløst
Les også: 77.000 fikk for lite utbetalt av Nav. Da feilen skulle rettes, gikk det galt igjen
Les også: Syke får dårligere pensjon: – Et hull i velferdsstaten