Trenger vi å drikke overalt?

Er det så ille at folk kan kose seg med en øl på skistadion og et glass hvitvin på kino og litt bobler hos frisøren og litt rosévin hos bilforhandleren og noen pils i parken og en sider på kulturhuset og en glühwein på julemarkedet?

Stadig flere aktører i ulike bransjer og sektorer, søker nå om å få servere alkohol til kunder og gjester. Også arenaer der man aldri har tenkt på at man trengte et glass med stett i hånden. Ikke før man blir gjort oppmerksom på det.

Hver for seg fremstår ikke disse sakene som så mye å hisse seg opp over. Men legger man dem ut foran seg på rekke og rad, ser man et mønster som bør vekke bekymring. Trenden viser et ønske om å gjøre alkohol til en del av opplevelsen i stadig nye sammenhenger. Skjenkeønsket er åpenbart smittsomt, uten at medisinen for å stoppe «utbruddet» blir foreskrevet.

Les også: Nils Olav døyvet uroen med alkohol – har vært edru i fem år

For det er sånn at for hver skjenkebevilling som blir innvilget, blir det litt vanskeligere å si nei til den neste, hvis settingen er noenlunde sammenlignbar. «Hvorfor skal ikke vi få lov når de får lov?», er et argument vi lærer oss at fungerer allerede fra sandkassestadiet, og det brukes like flittig i voksenverdenen. «Hvorfor kan ikke Ski-VM få servere alkohol, når håndball-VM får det?» «Hvorfor skal ikke biblioteket få servere vin, når kinoen får lov?».

Resultatet er at det blir færre og færre alkoholfrie soner. Vi er utsatt for den berømte endringsblindheten som gjør at vi ikke ser hva som er i ferd med å skje.

Samtidig uttaler både politikere, studenter og fagfolk innenfor rus- og ungdomsarbeid at vi trenger flere alkoholfrie arenaer. Det står til og med svart på hvitt i regjeringens nasjonale alkoholstrategi: Alkoholfrie arenaer i samfunnet skal sikres i samarbeid med frivilligheten, idretten, skolen og arbeidslivet, for å redusere skadelig alkoholforbruk. Norges Idrettsforbund har også i sine retningslinjer at alkohol ikke hører hjemme på idrettsstevner.

Det blir færre og færre alkoholfrie soner. Vi er utsatt for den berømte endringsblindheten som gjør at vi ikke ser hva som er i ferd med å skje.

Det er opp til kommunene å fastsette antallet bevillinger lokalt. De skal balansere to hensyn: Helseaspektet på den ene siden, og næringsinteresser på den andre. Ofte er det den siste som stikker av med seieren. Det er trolig også noe av forklaringen på at antall skjenkebevillinger er mer enn tredoblet de siste 30 årene.

Det må ikke være sånn. Alkoholloven gir hjemmel for å sette et «skjenketak», altså beslutte at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger til salg eller skjenking. Det er på tide at lokalpolitikerne tar sitt ansvar på alvor og henter frem dette verktøyet oftere enn de gjør i dag, selv om næringsliv og kulturinteresser vil protestere.

At det er et krav fra befolkningen om større tilgang til alkohol, er en myte. En undersøkelse fra 2016 viste at tre av fire nordmenn ønsker flere alkoholfrie arenaer. I en spørreundersøkelse fra i desember i fjor, svarte åtte av ti osloboere at de ikke har noe behov for å få kjøpe seg en øl på idrettsarrangementer.

At det er et krav fra befolkningen om større tilgang til alkohol, er en myte. En undersøkelse fra 2016 viste at tre av fire nordmenn ønsker flere alkoholfrie arenaer.

Kanskje deler de vårt syn om at familier bør slippe å bli utsatt for berusede mennesker på arrangementer som skal være åpne for alle, og som man ønsker skal være inkluderende, ikke ekskluderende.

Et minimumskrav bør være at parker, strender og andre viktige fellesarealer skal være alkoholfrie arenaer, der barn og voksne kan oppholde seg uten å måtte forholde seg til andres alkoholbruk. Idrettsarenaer skal ikke ha skjenkebevilling. Og kommunen bør aktivt knytte vilkår om alkoholfrie soner på kulturarenaer slik at unge ikke blir utestengt fra tilbudet.

Så er det så farlig at folk får kose seg med et glass vin her og der? Svar avgitt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen