Kampen mot pulsklokken

Det er i vinden å gå med pulsklokke, du fikk kanskje en til jul? En klokke som viser deg hvordan du skal leve best mulig. Hva du skal spise og drikke, når du skal sove og trene – og vice versa.

Det vi kanskje legger mest merke til er jo alt den forteller oss at vi ikke bør gjøre. Det vi ikke bør spise og drikke, og at vi ikke bør sitte oppe til langt på natt med et glass vin eller to og pjalle, fordi det går utover søvnkvaliteten, og dermed får vi et lavere «body battery». Lavt body battery er jo ikke bra.

Min erfaring er at klokken ligner litt på den stemmen jeg har i hodet mitt. Den stemmen som også har meninger om hvordan jeg bør leve livet. Det er neimen ikke ofte den blir tilfredsstilt, den stemmen – og det er neimen ikke lett å tilfredsstille klokken heller.

Misforstå meg rett: Jeg forstår at det er fint å sove godt om natten. Jeg forstår – akkurat som jeg tror du forstår – at frukt og nøtter er sunnere enn fruktnøttsjokolade, at det er lurt å legge seg klokken 22.00 og stå opp kl. 06.00.

Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke får til å leve sånn? Og hva med det som fyller oss med følelser, med livskvalitet og det som gjør at vi føler oss levende? Det som gjør et liv til et liv; glede, sorg, frykt, nysgjerrighet og iver? Møter med mennesker som utfordrer oss, som vekker interesse eller ubehag i oss, som gjør at vi lærer nye ting og utvider vår forståelse av oss selv og livet?

Min erfaring er at klokken ligner litt på den stemmen jeg har i hodet mitt. Den stemmen som også har meninger om hvordan jeg bør leve livet.

«Klokken kan til og med avsløre hvilken kollega som stresser deg, slik at du kan gå til sjefen og be om redusert kontakt med vedkommende», skriver Torkild Færø i NRK Ytring 15. desember.

Er ikke dette en begrensende måte å være i livet på?

Tenk så mange mennesker som stresser deg litt. Som gjør deg litt usikker, litt redd eller som gir deg en følelse av å være utenfor eller ikke god nok. Mennesker som vekker uro i deg. Disse møtene vil antakelig gjøre noe med pulsen din, da kroppslig og emosjonelt ubehag også har sammenheng med pust og puls. Skal jeg da unngå alt som gjør at stressnivået i kroppen øker, fordi det vil gi meg et lavt body battery?

Hva med heller å undersøke, undre deg og se nærmere på hva som skjer med deg i møte med disse menneskene, kanskje det kan føre til en dypere og mer inderlig deltakelse i livet, noe annet enn å sørge for at ditt body battery er fullt?

For ikke å snakke om barn. Mine barn øker til stadighet stressnivået i meg, men hvilken sjef skal jeg snakke med det om, mon tro? Gir det dårligere helse å ha små barn med sinneutbrudd?

I Dagsnytt 18 på NRK (19. desember) diskuterte lege og «Pulskuren»-gründer Torkild Færø og psykologspesialist og forsker Henrik Børsting Jacobsen om det har noe for seg i det hele tatt – noe de selvsagt var helt uenige om. Jacobsen mener at det ikke finnes noe dokumentasjon som viser at en pulsklokke kan gi deg riktig informasjon gjennom dagen, bortsett fra når du er i hvile om morgenen eller på natten. Færø mener det motsatte ut fra egne erfaringer med medlemmer og pasienter; at klokken måler nøyaktig nok gjennom dagen.

Nok om det, du kan jo finne forskning som støtter begge sider, alt ettersom hva du er ute etter. Det ble solgt 600.000 pulsklokker i 2022, så det betyr at i alle fall 600.000 mennesker var ute etter å optimalisere livet. Har det egentlig fungert?

Jeg har lyst til å se litt på hvordan virkeligheten ser ut for meg. Jeg har selv brukt pulsklokke og logget trening og søvn. I starten fikk jeg en slags aha-opplevelse: This is it! Her er det som skal hjelpe meg til å gjøre det rette, til å få det livet jeg alltid har sett for meg.

Hele mitt liv har jeg på en eller annen måte forsøkt å gjøre det rette, sånn at livet skulle bli slik jeg trodde det burde være. For at jeg skulle bli slik jeg trodde jeg skulle være. Avslappet og stressfri, tilfreds og rolig (og slank!). En slags nyfrelst (eller nyforelsket?) følelse var det. Det ga meg motivasjon til å trene mer, løpe fortere og lengre, og det ga meg motivasjon til å legge meg tidligere og så videre.

Jeg begynte å kjenne presset. Når jeg sjekket klokken om morgenen og den sa at jeg hadde sovet lite eller i søvn av lav kvalitet, ble jeg urolig.

Etter hvert begynte motivasjonen å dale, slik den stort sett alltid gjør for meg en stund ut i dette nye og revolusjonerende jeg har kommet over. Jeg begynte å kjenne presset. Når jeg sjekket klokken om morgenen og den sa at jeg hadde sovet lite eller i søvn av lav kvalitet, ble jeg urolig. Tanker som «hvordan skal denne dagen bli», «hvordan kan jeg komme meg gjennom denne dagen, jeg har jo nesten ikke sovet» begynte å ta mer plass.

Uten at jeg egentlig kjente etter om jeg var trett eller ikke, begynte klokken å bestemme det for meg. Når jeg tror på slike tanker, er det egentlig uvesentlig hva klokken viser. Jeg føler meg trett, uopplagt og sliten. Blir dagen da forutbestemt av tankene, eller av klokken? Når jeg løp ble jeg stresset og urolig når pulsen var høyere enn sist, eller tempoet lavere.

Sett i ettertid var det kanskje ikke bare motivasjon, men det var uroen som oppsto da resultatene ikke var «gode nok» som ble drivkraft til å bli bedre, raskere, sprekere, slankere og sunnere – ja til å forsøke å optimalisere livet. Klokken begynte å styre livet mitt mer og mer, og jeg mistet evnen til å styre det selv. Så ble det en slags kamp for klokketilværelsen, en kamp for å tilfredsstille klokken.

Ønsker vi en utvikling i samfunns- og næringsliv som er sånn at vi prøver å isolere oss enda mer fra det som er ubehagelig i livet? Hva slags mennesker og hva slags nasjon blir vi da?

Vi er avhengige av skjermene våre, og vi har mindre og mindre tilgang til vårt eget indre kompass. Begynner vi også å bli avhengige av pulsklokkene? Klarer du å legge fra deg din?

Kanskje vi heller skulle gå motsatt vei, og lære oss å møte det vi synes er stressende – før vi alle havner på en anstalt hvor vi blir sydd puter, ikke bare under arma, men rundt hele kroppen, og sinnet med.

Vi lever i en tid hvor vi har uendelig tilgang på informasjon. Klokken gir oss også det. Vi er avhengige av skjermene våre, og vi har mindre og mindre tilgang til vårt eget indre kompass. Begynner vi også å bli avhengige av pulsklokkene? Klarer du å legge fra deg din? Kanskje vi kan spørre oss selv: Hvordan er det å være meg når jeg tror på at det er klokken som vet best hvordan jeg skal leve mitt liv?

Om svaret ditt er at det er behagelig å være deg, foreslår jeg at du fortsetter akkurat som du gjør. Da er det jo ingen grunn til endring. Men om du er usikker, eller føler deg ufri og begrenset av klokken din – hva med å se litt nærmere på det?

Kanskje det ikke er så farlig, kanskje et liv er til for å leves og ikke optimaliseres. Og kanskje kampen for å optimalisere livet og gjøre det rette er det som til slutt gir oss nedsatt livskvalitet og dårlig helse?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen