Hvem skal få verdiene?

Det er det på tide å snakke høyt om den uheldige ideologiske høyredreiningen som pågår i deler av fagbevegelsen og venstresiden i synet på fellesskapets kraftverdier.

I to år har grupperinger som Industriaksjonen og partiet Rødt dominert strømprisdebatten med enkle løsninger på kompliserte problemer. Politikken de fremmer bryter dessverre med den stolte tradisjonen på norsk venstreside om at kraftverdiene skal komme fellesskapet til gode.

Ved å sette kraftprisen med utgangspunkt i produksjonsprisen vil de sende oss tilbake til den tiden der privat kapital hadde førsterett på å hente ut verdiene fra vassdragene. De har kjøpt fortellingen til Sissener og Spetalen om at vannkrafta ikke er mer verdt enn det det koster å drifte et kraftverk.

Det er selvfølgelig ikke riktig. Ved inngangen til 1900-tallet var det mange som fikk øynene opp for «det hvite kullet» i norske fosser. Private investorer kjøpte opp fallrettigheter for en billig penge, fra bygdefolk som ikke kjente verdien av det de eide. I 1906 eide utenlandske investorer tre fjerdedeler av de utbygde vassdragene i Norge. På den tiden hadde man ikke et strømnett som kunne distribuere kraften fra vassdragene, og den eneste måten å utnytte kraftressursene på var gjennom industriell produksjon koblet direkte til kraftkilden.

Selv om man var avhengig av utenlandsk kapital for å gjennomføre utbyggingene forsto man at kraftressursene hadde stor verdi, og det ble hasteinnført lover som sikret fellesskapet kontroll over ressursene. Løsningen ble at privat industri fikk tilgang til å utnytte vassdragene, under forutsetning av at kraftverkene vederlagsfritt skulle overdras til staten når konsesjonstiden utløp.

Poenget med innføring av konsesjonslovene og hjemfallsretten i starten av forrige århundre var nettopp for å unngå at landets kraftverdier skulle havne i private lommer til evig tid.

I 2023 er det ikke lenger storkapitalen som har enerett på kraftverdiene. Strøm kan distribueres over hele landet, og mellom land. Det gjør at kraften prises til det privat næringsliv og industri har evne til å betale, og en større andel av verdiene hentes ut i kraftverket enn før.

I hundre år har vi bygget opp et system som sørger for at verdiene tilfaller fellesskapet gjennom offentlig eierskap, grunnrenteskatt, produksjonsavgift med mer. Samtidig har kraftutbygging gått hånd i hånd med industriutvikling, og med et solid kraftoverskudd har vi hatt en prisfordel som har gjort norsk industri konkurransedyktig i Europa. En prisfordel vi har opprettholdt gjennom energipriskrisen, men som nå står i fare for å forsvinne.

I en tid der industrien skal erstatte fossil energi med fornybar i rekordfart har vi ikke nok kraft til alle som har behov for det, og forbruket vokser allerede raskere enn ny produksjon kommer til å gjøre.

Å redusere strømprisen er ingen løsning. Tvert imot vil en politikk som frikobler næringsliv og industri fra å måtte ta hensyn til ressurssituasjonen i magasinene føre til at det raskt går tomt. I et slikt system vil det være mindre kraft tilgjengelig for industrien.

Derfor er makspris også industrifiendtlig.

Ved å regulere en lavere kraftpris flytter man bare overskudd fra offentlig eide kraftselskaper til private bedrifter. I stedet for å finansiere skoler, sykehus eller eldreomsorg havner kraftverdiene som utbytte til bedriftseierne.

I 2024 må kraftutbygging og industriutvikling igjen gå hånd i hånd. Det industrien trenger er først og fremst økt tilgang på kraft og kapasitet i strømnettet, ikke statlige subsidier.

Med Russlands energikrig økte energiprisene i hele Europa, og dermed også verdien av norske kraftressurser. Vannkrafta blir ikke mindre verdt av å være offentlig eid, men ved å regulere en lavere pris flytter man bare overskudd fra offentlig eide kraftselskaper til private bedrifter. I stedet for å finansiere skoler, sykehus eller eldreomsorg havner kraftverdiene som utbytte til bedriftseierne.

I stedet for at man gjennom demokratiske beslutninger kan omfordele verdiene, overlater man til kapitaleierne å forvalte dem på verdens børser. Da mister vi demokratisk kontroll.

Jo Moen Bredeveien: En hyggelig godprat med markedet

Offentlige regnskapstall viser at min lokale matbutikk, på tross av høye strømpriser, hadde et overskudd etter skatt på 3,2 millioner kroner i 2022. Eieren av butikken, en kvinne i slutten av 40-årene, tok 2,4 millioner kroner i utbytte. Butikken har et areal på 1000 m2, og et antatt årlig strømforbruk på ca 750.000 kWh. Med en gjennomsnittlig strømpris på Østlandet på kr 2,44 pr kWh kan vi anta at butikken hadde en strømkostnad på kr 2,3 millioner i 2022, inkludert mva.

Med Rødt sitt forslag om makspris på 35 øre ville bedriftens kostnader blitt redusert til 330.000 kroner, og overskuddet økt med nesten to millioner kroner. Etter selskapsskatt ville denne ene bedriftseieren innkassere nesten 1,6 millioner av kraftverdiene i økt utbytte. Til sammenligning vil en butikkmedarbeider få redusert strømregningen med noen tusenlapper.

Både eieren og butikkmedarbeideren eier en like stor andel av kraftverdiene våre, og med strømstøtte får begge støtte til sitt private forbruk hjemme. Hvorfor skal vi legge om systemet slik at bedriftseieren i tillegg skal få overført millionbeløp fra felleskassa for strømforbruket i bedriften hun eier? Hvorfor skal bedrifter som går med overskudd når strømprisen er kr 2,44 få kjøpe strømmen til 35 øre?

Mennesker trenger alle strøm for å bo og leve. Næringslivet tjener penger på strømmen. Det er ikke urimelig å kreve at de som vil ta i bruk fellesskapets ressurser skal betale det ressursene faktisk er verdt.

Økte kraftinntekter må omfordeles bedre og raskere. På en måte som bidrar til å redusere forskjeller, ikke øke dem.

Derimot er det fullstendig urimelig at norske husholdninger skal bli fattigere som følge av økte strømpriser når staten blir rikere. Derfor må økte kraftinntekter omfordeles bedre og raskere. På en måte som bidrar til å redusere forskjeller, ikke øke dem.

Innføring av makspris på strøm i 2022 ville medført en massiv omfordeling av verdier fra stat og kommuner til investorklassen. En tapping av felleskassa til fordel for privat kapital i et omfang høyresiden bare kunne drømt om. En privatisering av kraftverdiene som ville gjort oss til et fattigere land – med lavere sysselsetting, brems i grønn omstilling, økte forskjeller og en svekket velferdsstat.

Det er ikke sosialisme, det er Frp-politikk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen