Debatt

Hvem skal betale for barna?

FNs barnekonvensjon stadfester i artikkel 31 at «Alle barn har rett til kunst og kultur». Men hvem har det overordnede ansvaret for denne retten?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Barnekonvensjonen har vært nedfelt i norsk lov i 20 år, men ennå er vi langt fra målet om at alle barn skal få ta del i landets kulturliv. Grunnene til det er sammensatte, men kulturvaner og lavinntekt er de mest åpenbare. En rapport om unges kulturbruk hevder at «pris og beliggenhet er de største barrierene for deltakelse».

Mange barnefamilier kan ikke lenger ta seg råd til å dra på teater. Men er det den enkelte forelders økonomiske ansvar å gi barna kunstopplevelser? Er det foreldrene som skal betale?

I en tid der kostnader og forskjeller øker, blir én ting tydelig: Urettferdighet er farlig. Utenforskap utgjør en risiko for samfunnet. Det er et demokratisk problem at barn føler seg oversett og ekskludert fra fellesskapet.

Lyden av skudd i Sverige gir oss et urovekkende bilde på hva som kan skje når vi ikke håndterer utenforskap og familiefattigdom. I Norge lever 11 % av barna i familier med vedvarende lavinntekt. Ser man på enkelte bydeler i Oslo, som Stovner og Søndre Nordstrand, er det over 30 % (BUFDIR).

Hilde Brinchmann

Bør man ikke da sette inn særskilte tiltak for å inkludere alle disse barna?

Tigerbussen er Tigerstadsteatrets særskilte tiltak. I det rullende teatret spiller vi oppsøkende, gratis, relevant teater for barn, med særlig fokus på områder med høy andel familiefattigdom. Tigerbussen tas imot med jubel, men for oss som jobber for barns rett til kunst hver eneste dag, er det én sterk følelse som står igjen: Vi burde gjøre mer. Vi har aldri nok finansiell styrke til å nå alle de barna som trenger det mest.

Én sterk følelse står igjen: Vi burde gjøre mer. Vi har aldri nok finansiell styrke til å nå alle de barna som trenger det mest.

I høstens framlagte statsbudsjett skriver Kulturdepartementet at institusjonsteatrene skal «arbeide aktivt for å sikre at disse arenaene oppleves som relevante, tilgjengelige og inkluderende for alle i befolkningen». De skal lage teater for barn og unge.

Samtidig må de fleste teatrene øke egentinntjeningen for å ha råd til å produsere forestillinger, mye på grunn av manglende kompensasjon for lønns- og prisvekst over det samme statsbudsjettet.

Wenche Viktorsdatter Paulsen

I debatten kalt «Hvem skal betale for barna?», som vi arrangerte under Kulturytring Drammen, uttalte teatersjef ved Det Norske Teatret Erik Ulfsby følgende: «Det er en seiglivet myte at institusjonsteatrene lager barneteater for å tjene penger. Teater for barn og unge er det dyreste vi gjør».

Kan Kulturdepartementet gjøre det lettere for institusjonene å nå flere barn?

I debatten ble det også klart at institusjonsteatrene har behov for å diskutere alternative løsninger for Den Kulturelle Skolesekken. DKS er kanskje det sterkeste virkemiddelet for inkludering i kulturlivet, men ordningen har også sine begrensninger fordi alle kunstmøtene bør skje på skolen i skoletiden. En brukerundersøkelse av DKS understreker at elevene «verdsetter [...] å komme ut av skolen og oppleve et DKS-arrangement i andre lokaler enn de er vant til».

Hvordan kan Kulturdepartementet, institusjonsteatrene, skolen, Kulturdirektoratet, Kulturtanken og det frie feltet slå sammen kreftene for at enda flere barn skal få tilgang til profesjonell scenekunst? Og hvordan får vi enda flere aktører på banen? Hvilken verdi har det egentlig for samfunnet at barn opplever kunst og kultur?

Mari Noodt

Vi kunne kanskje også spurt: Hva er verdien av et barn?

I helsevesenet regner man verdien av å redde et ungt liv som «høyere» enn å redde et voksenliv, basert på kost-nytte-vurderinger. Verdien av en tapt barndom har potensielt mye større påvirkning på samfunnsregnskapet. Verdien av å redde et barn, inkludere et barn, få det til å føle seg sett, verdsatt og ønsket av storsamfunnet har en eksepsjonell mulighet til å forme fremtiden i positiv retning.

I dette har kunsten en enestående rolle.

I en fersk EU-rapport kartlegges nemlig en åpenbar sammenheng mellom kulturdeltakelse og demokratisk samfunnsengasjement. Nyere hjerneforskning hevder at inntrykkene hjernen får fram til ungdomstiden er helt vesentlig for kognitiv utvikling og sosial interaksjon. WHO understreker at regelmessig kunstengasjement gir store trivselsfordeler allerede fra førskolealder.

Kunstens betydning for folkehelsen og demokratiet er beviselig. Barnas rett til kunst og kultur er en så viktig sak at storsamfunnet må løfte blikket, tenke større og samarbeide på tvers av sektorer, fagmiljøer og departementer.

Det kan ikke bare være kulturfeltet selv som skal løse denne oppgaven. Til det er budsjettene for små og utfordringene for store.

Det kan ikke bare være kulturfeltet selv som skal løse denne oppgaven. Til det er budsjettene for små og utfordringene for store. Vi trenger Finansdepartementet på scenen, vi må ha Helsedepartementet på første rad, vi trenger statsministeren og kulturministeren i tett dialog og et helt kor av næringslivstopper som ser nødvendigheten av å investere penger i sosial bærekraft og barns rett til kunst.

Fordi alle barn har rett til kunst, må alle voksne ta ansvaret.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt