Israels kriger og sionismen

Når dette skrives, er våpenhvilen over og krigen i gang igjen. Vi har i vente fortsettelsen av den store israelske bakkeinvasjonen som skal «knuse Hamas». Israel begrunner invasjonen med at de er tvunget til dette, i rent selvforsvar.

Vi som kjenner Israels historie, har hørt dette før: Israel har alltid framstilt sine militære aksjoner som rent selvforsvar. For å hindre arabisk terror måtte de ekspandere ut over de 56 % av Palestina de fikk av FN i 1947, for få sikre grenser måtte de i 1967 erobre hele det historiske Palestina og for å beskytte seg mot raketter må de i 2023 «knuse Hamas».

Siden staten ble opprettet av FN har Israel flerdoblet sitt areal. Er dette bare et resultat av tilfeldigheter eller har Israel egne strategiske planer?

Israel er en helt spesiell stat blant verdens stater. Det vanlige er at selvstendige stater er blitt opprettet som resultat av en historisk prosess hvor folk som lever sammen på samme område – med felles økonomi, språk og kultur – krever å bli anerkjent som en egen stat.

Israels historie er ikke slik. Den er resultat av en idé skapt i en helt spesiell situasjon i europeisk historie: Ideen om at jøder må ha en egen stat om de skal unnslippe antisemittismen. Dagens Israel er et produkt av denne ideen.

Antisemittismen herjet og jøder i Øst-Europa lette etter utveier. Mange jøder ble revolusjonære og deltok i opprøret mot tsaren. Tallet på jøder i det russiske kommunistpartiet var langt større enn deres andel i befolkningen. Den viktigste utveien var å emigrere til Amerika. I tida fram til 1. verdenskrig utvandret to millioner fra Øst-Europa til Amerika.

Den ungarske journalisten Theodor Herzl lanserte i boka «Jødestaten» (1896), en annen utvei; jødene måtte få sin egen stat. Denne ideen fikk navnet sionisme og i 1897 ble den første sionistkongressen arrangert. Herzel var ikke selv religiøs og var ikke inspirert av Bibelen da han lanserte ideen. Tvert om skrev han at spørsmålet om en egen stat for jøder er et «sosialt prosjekt» – å redde jøder fra pogromer.

På spørsmålet om hvor den jødiske staten skulle ligge, svarte Herzl pragmatisk at dette måtte avgjøres av kolonimaktene. Den engelske regjeringa var ikke avvisende til ideen, og lanserte et område i Uganda som et mulig område for en jødisk stat. Herzl godtok Uganda-forslaget, men da han foreslo det for sionistkongressen ble han nedstemt.

I stedet fikk forslaget om at staten måtte etableres i Palestina flertall. Motstandere av Herzl forsto at det ville være mye lettere å få jøder til å emigrere til Palestina enn til Uganda. Dette til tross for at de var klar over at jødene bare utgjorde 5–6 % av befolkningen. Men i stedet for å vise til politiske realiteter argumenterte de med Bibelen.

Palestina og Jerusalem har alltid hatt en viktig plass i jødisk religion. Jøder som kristne hadde besøkt de hellige stedene i Jerusalem for å be. Men dette var religiøse handlinger, og de religiøse jødene hadde aldri tidligere tolket Bibelen som om den kom med et løfte om et jordisk hjemland.

Med støtte fra USA har Israel ekspandert gjennom den ene brutale krigen etter den andre. Sionismen er Israels statsideologi.

De sionistiske jødene hadde sin egen bibeltolking. For dem var ikke Palestina bare en religiøs idé. Gud hadde ment det bokstavelig: At Eretz Israel, det hellige landet, skulle bli jødefolkets egen stat.

Det store flertallet av verdens jøder avviste ideen om en egen stat. Tall fra 1918 viser at av USAs 3,5 millioner jøder var det bare 150.000 (4,3 %) som støttet sionismen. Mange av de første sionistene avviste ideen om en stat i Palestina fordi landet allerede var tett befolket.

Noen mente derfor at sionistene måtte nøye seg med å gjøre Palestina til et kulturelt senter for jøder – bygge et jødisk universitet og andre religiøse og kulturelle institusjoner i landet. Å bygge et jødisk kulturelt senter kunne skje i samarbeid med palestinerne. Kjente jøder, som Albert Einstein, avviste sionismen, men støttet ideen om et kulturelt senter.

Målet for sionistene var tidlig å samle alle jøder i Eretz Israel. Det betydde at de trengte et stort landområde. Til dette fikk de god hjelp av antisemittismen, med Holocaust som det mest brutale.

Dagens israelske regjering er den mest høyrenasjonalistiske landet noen gang har hatt. Flere av ministrene tar historiene i Det gamle testamentet på alvor.

Oppslutningen om sionismen økte kraftig etter verdenskrigen og Verdens Sionistorganisasjon nådde i 1948 sitt første store mål: FN-vedtaket om en stat på en liten del av Palestina. Med støtte fra USA har Israel ekspandert gjennom den ene brutale krigen etter den andre. Sionismen er Israels statsideologi. Målet om å samle verdens jøder i en egen stat er ikke oppgitt.

Dagens israelske regjering er den mest høyrenasjonalistiske landet noen gang har hatt. Flere av ministrene i regjeringa tar historiene i Det gamle testamentet på alvor. Her står det: «Til din slekt gir jeg dette landet, fra Egypts elv til den store elven, elven Eufrat». (Genesis, Første Mosebok 15:18).

Når israelske bosettere, støttet av landets maktapparat, nå fordriver palestinere fra gård og grunn på Vestbredden og når de agiterer for å fordrive palestinere fra Gaza, har det lite med selvforsvar å gjøre.

Lan Marie Berg: Vi må gjøre mer for ofrene på Gaza

Jeg tror at det som nå utspiller seg foran øynene våre er tett knyttet opp til høyresionistenes strategiske mål: Et stadig større Israel, landet som Gud ifølge Bibelen har gitt til Abrahams folk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen