2012 var et strålende år for det franske sosialistpartiet. François Hollande ble valgt som president og avsluttet 17 år med borgerlig styre. I nasjonalforsamlingen fikk sosialistene rent flertall. Fremtiden så lys ut for den franske venstresiden.
Optimismen varte ikke lenge. I løpet av ti år gikk det franske sosialistpartiet fra rent flertall til nærmest å fordufte.
I 2017 fikk partiet bare litt over 6 prosent av stemmene. I 2022 havnet partiets kandidat Anne Hidalgo på en ydmykende tiendeplass, med 1,8 prosent av stemmene.
Hva skjedde med det franske sosialistpartiet? Og er historien om hva som skjedde i Frankrike, relevant for det norske Arbeiderpartiet?
Som så mange sosialdemokratiske partier i Europa, kom fallet til det franske sosialistpartiet som en følge av et parti som ble oppfattet som irrelevant. Tre forklaringer dominerer.
De mange millioner franskmenn som stemte på sosialistpartiet ble fort desillusjonerte. Hollandes valgkamp var basert på løfter om økte skatter for de rike og mer velferd. Slik ble det ikke. I stedet kom dereguleringspolitikk og reformer som gjorde det lettere å si opp folk.
Folk flest ba om trygghet, men i stedet ble de tilbudt markedstilpasning og større usikkerhet. Det tok ikke lang tid før velgerne forsvant.
Sosialistpartiets base, arbeiderklassen, gikk til ytre høyre. I partiet Nasjonal Samling fikk de i det minste noen som sto på deres side i identitetsspørsmål og innvandring.
Velgere på venstresiden gikk til partier lenger til venstre.
President Hollandes brutte valgløfter gjorde ham upopulær. Han kommuniserte dårlig og fremsto som handlingslammet i spørsmål om globalisering og innvandring. Mot slutten av perioden hans hadde bare 4 prosent av velgerne tillit til Hollande.
Som det franske sosialistpartiet lekker Arbeiderpartiet velgere til andre partier som er tydeligere på saker.
Spikeren i kisten på det franske sosialistpartiet kom da Emmanuel Macron lanserte seg som kandidat til president. Det nye partiet, En Marche, appellerte til sentrumsvelgere. Med det forsvant det som var igjen av sosialistpartiet.
Oppsummert gikk arbeiderklassen til ytre høyre, venstresiden i byene gikk til ytre venstre, og lillavelgerne gikk til Macron. Og vipps, så var landets dominerende styringsparti borte.
Arbeiderpartiets styrke har alltid vært at det var et parti som favnet vidt og bredt. Det var partiets suksessformel i mange tiår. Partiets utfordring i dag er at det er vanskeligere å se forskjell på partiene i økonomisk politikk og i synet på velferdsstaten.
Delvis skyldes dette at handlingsrommet til politikerne er mindre enn før. Stadig flere beslutninger er flyttet fra folkevalgte til ikke-valgte institusjoner, som EU eller direktorater.
Lars West Johnsen: TV-serien om Jonas Gahr Støre må kalles «Avmakta»
Samtidig sliter Arbeiderpartiet med interne splittelser. Som det franske sosialistpartiet lekker Arbeiderpartiet velgere til andre partier som er tydeligere på saker.
For Arbeiderpartiet har mistet sakseierskap på områder de før dominerte. Da norske velgere i 2023 ble spurt om hvilket parti de mener har best politikk på 13 ulike områder, scoret ikke Arbeiderpartiet høyest på ett eneste område. Dermed går velgerne til andre partier, partier de mener er bedre på saker som er viktige for dem selv.
Industriarbeideren, i mange år kjernevelgeren til partiet, går til Fremskrittspartiet og INP. De lover fortsatt oljeutvinning, ingen bompenger og streng innvandringspolitikk. Venstresiden i Arbeiderpartiet, de som ønsker mer stat og mer velferd, går til Rødt og SV. Lillavelgere som er opptatt av skole og næringsliv, går til Høyre.
Samtidig setter mange seg på gjerdet.
Det er nærliggende å spørre seg hvor lenge Arbeiderpartiets kjernevelgere – de som Giske kaller nærvelgerne – vil bli tatt for gitt?
I Frankrike var tuen som veltet det sosialistiske lasset, lanseringen av Emmanuel Macrons nye parti. Kan noe lignende skje i Norge?
Antagelig ikke, for norsk politikk er mindre personbasert. Men umulig er det ikke.
I sin siste bok deler Trond Giske Arbeiderpartiets velgere opp i nærvelgerne og globalvelgerne. Arbeiderpartiet har ikke klart å inkludere nærvelgerne i politikken sin, skriver Giske. I spørsmål som er viktige for velgerne, som strømpriser, er det globalvelgerne som bestemmer. Det er nærliggende å spørre seg hvor lenge Arbeiderpartiets kjernevelgere – de som Giske kaller nærvelgerne – vil bli tatt for gitt?
Det var tillitskrise mellom de tradisjonelle velgerne og partiet som raderte bort Frankrikes folkeparti. I sin evaluering av Arbeiderpartiets historisk dårlige valgresultat, kan partiet gjøre lurt i å se på erfaringene fra sitt søsterparti i Frankrike.
