Etter den store markeringen av den skjebnetunge Krystallnatten for 85 år siden, ble den danske overrabbiner Jair Melchior – lett gjenkjennelig med sin viktige insistering på alltid å gå med kippa – i år overfalt i et S-tog her i København.
Vi selverklærte antirasister burde stått i første rekke mot antisemittisme og derfra reagert med mobilisering mot den rasistiske volden som rammet en jødisk religiøs leder.
Men i skyggen av krigen i Gaza har reaksjonene vært ganske halvhjertede. Heldigvis er Melchior i seg selv en hel antirasistisk bevegelse, og typisk for ham ønsket han å gå i dialog med gjerningsmannen. For å få klarhet i hvor hatet kom fra.
Jeg er gammel solidaritetsaktivist og arbeidet både i Gaza og på Vestbredden på 1980-tallet. Men etter hvert fikk jeg det de gamle tyske kommunister kalte «Bauchschmerzen» – et stadig sterkere ubehag ved deler av mitt revolusjonsromantiske og selektive blikk på situasjonen i de palestinske områdene.
Med dagens grusomme krigssituasjon i Gaza er rommet for nyanser blitt enda mindre. Jeg hadde i stor grad overført tankegangen fra frigjøringskampen mot stormaktenes kolonialisme til palestinernes frihetskamp. Kampviljen fra Franz Fanons psykologiske og politiske analyser av voldens nødvendighet i Algeries frigjøringskamp.
Derfra parallellforskjøv jeg Frankrikes grusomme kolonialistiske undertrykkelse og krigføring til Israel/Palestina, og tok med inspirasjon fra Jean-Paul Sartres problematiske forord til Fanons «Jordens fordømte».
Men er staten Israel og sionismen virkelig et kolonialistisk prosjekt?
I den senere tid har flere presumptivt oppegående folk på sosiale medier delt en tegning av en israelsk soldat som er i ferd med å drepe en palestinsk kvinne, mens han som speilbilde av seg selv kan se en nazi-soldat med hakekors på armen drepe en jødisk konsentrasjonsleirfange.
Bildet bærer teksten «The irony of becoming what you once hated…» Men denne memen er overhodet ikke ironisk, den er rendyrket antisemittisme og historieforfalskning. En sammenligning av forholdet mellom Israel og Palestina med nazisme og holocaust er horribelt historieløst, horribelt dumt og horribelt horribelt.
Når Palestina-demonstrasjoner over hele Europa roper «From the river to the sea, Palestine will be free» er det hele Israel som går med, ikke bare statens stadig mer brutale politikk. Vi forenkler historien til kun å være en kamp mellom et undertrykt folk og en undertrykkende stat.
Vi må kunne fordømme Israels politikk og militarisme, samtidig som vi forsvarer den israelske sivilbefolkningen like sterkt som den palestinske.
Denne forenklingen fører til en relativisering av Hamas’ terrorangrep mot sivilbefolkningen. Vi må kunne fordømme Israels politikk og militarisme, samtidig som vi forsvarer den israelske sivilbefolkningen like sterkt som den palestinske – og ikke minst herboende jøder og muslimer.
Den antisionistiske linedansen vi fører har en overhengende fare for å falle ned i antisemittisme, hvis vi fortsetter å påføre krigen våre forslitte antikolonialistiske og antiimperialistiske trylleord.
En amerikansk (tidligere) venn og Palestina-aktivist skrev nylig et oppslag som tangerer mange tilsvarende tekster etter Hamas sitt terrorangrep på israelsk sivilbefolkning og de påfølgende krigshandlingene. I oppslaget tar han grovt avstand fra den brede forståelsen av Holocaust som eksepsjonalisme, og mener mange andre grupper også er utsatt for industrialisert folkeutryddelse. Han relativiserer Nazi-Tysklands kulturelle sammenbrudd og brutalisering, og hvordan den historisk adskiller seg fra alt annet, med sitt førsteprioriterte mål om å utrydde jødene i verden. Min «venstresidevenn» hevdet videre at den «moderne», industrialiserte utryddelse av et helt folk er i overensstemmelse med en settler-kolonialisme som dominerer imperialistiske herredømmer – underforstått også i forholdet Israel og Palestina.
Det finnes utallige nyanser som lett forsvinner i den tankemessige dehumanisering vi i dag kan finne hos enkelte opprørte støttespillere for den palestinske sak. Når vi ikke klarte å være tydelige i kritikken av Hamas sin pogrom 7. oktober, men la oss på en «Sartre-linje» hvor enhver blodsutgytelse og brutalitet mot sivile jøder hadde en antikolonialistisk forklaring.
Det Hamas som har undertrykt og torturert palestinerne i Gaza på verste måte i hele sin regjeringstid, burde være vanskelig å godta for solidaritetsbevegelser. I tiden før den 7. oktober var det store demonstrasjoner og åpent raseri mot Hamas fra sivilbefolkningen i Gaza.
Hvis vi uforbeholdent stiller oss på den ene siden av konflikten, ved å lese krigen inn i en kamp mellom et undertrykt folk – representert av Hamas – og en undertrykkende stat – representert av Netanyahu-regjeringen – ender vi lett med å relativisere Hamas sitt terrorangrep og fastholde palestinerne under Hamas, og likeledes Israel under Netanyahu.
Når vi viser vår avsky overfor antimuslimske bevegelsers rasistiske aktivitet – såkalte «anti-jihadister» som forsøker å ansvarliggjøre norske muslimer for grove handlinger utført av islamister i ISIS, Taliban og totalitære, islamistiske regimer – må vi kunne se uretten i å gjøre alle jøder ansvarlige for handlinger utført av staten Israel, mens vi dekker kritikken inn under «antisionisme».
Å stille seg sammen med historiens mørkeste krefter, enten det er politisk eller religiøst begrunnet fascisme, skaper ikke friheten.
Dette er et svik mot våre jødiske medborgere. Å relativisere antisemittisme er også en hån mot den palestinske frihetskampen. Både palestinerne og israelerne har rett til den sikkerhet en statsdannelse kan gi, og de har all rett til fred.
Jeg er prinsipiell motstander av alle nasjonalstater, og da særlig Norge, men Israel er den eneste stat i verden hvis eksistensberettigelse med jevne mellomrom blir debattert, og nå igjen i disse tragiske tider. Jeg er like prinsipielt for åpne grenser, noe alle statsdannelser er det helt motsatte av.
Å stille seg sammen med historiens mørkeste krefter, enten det er politisk eller religiøst begrunnet fascisme, skaper ikke friheten.
Én dag vil kanskje verdensutviklingen bety at etnokratisk baserte statsdannelser, som Norge eller staten Israel, forsvinner for de åpne grenser. Men inntil mine internasjonalistiske luftspeilinger materialiserer seg, kan jeg ikke godta folk som i dag betviler Israels rett til å eksistere, på lik linje med alle andre statsdannelser som oppsto etter den annen verdenskrigs grusomheter.
