I den danske dramaserien «Huset» ser vi fengselsansatte dras ned av økonomiske, juridiske og moralske utfordringer. På Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt har vi ikke skitne betjenter og korrupsjon, men hverdagen er likevel verre enn dansk fiksjon.
I virksomhetsstrategien for kriminalomsorgen (2021–2026) heter det at vårt samfunnsoppdrag er å gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner på en måte som er betryggende for samfunnet og som motvirker straffbare handlinger.
Som fengselsbetjent ved Norges største kvinnefengsel handler hverdagen mye om å holde folk i live. Vi forhindrer at stranguleringsforsøk eller kutting ender med døden. Vi gjenoppliver etter hengningsforsøk, og vi stopper og hindrer alvorlig selvskading.
Noen ganger blir vi sparket, slått, spyttet på eller bitt. I møte med innsatte opptrer vi uansett uanfektet: «Hvordan har du det i dag?», «fikk du orden på det?» og «hva kan jeg hjelpe deg med?». Det er jobben vår å møte folk med respekt og medmenneskelighet.
Vi benytter oss for ofte av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng, mens vi ser noen av Norges farligste kvinner i øynene – noen av dem for syke for fengsel, men for farlige for psykiatrien – fordi vi ikke har kapasitet til å gi dem den oppfølgingen de trenger. Samtidig ser vi kollegaer preges og slites rundt oss.
Flere år med økonomiske kutt har gjort forholdene uhåndterlige. Vi har ropt om hjelp og varslet Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) i årevis. Og selv om dette er blitt behørig dokumentert i landets største aviser, ble det nylig gjort alvorlige funn om syke fengselsansatte i rapporten fra konsulentselskapet Rambøll, bestilt av KDI.
Den viser at vi verken er sett eller hørt. Eller aller verst; vi er oversett og avfeid.
Varsler om kritikkverdige forhold og flere selvmord var ikke nok. Det var først da Sivilombudet kom på et uanmeldt tilsyn hos oss, at tiltakene kom. Kort tid etter besøket sendte ombudet et hastebrev til justis- og beredskapsminister Emilie Mehl (Sp), der de krevde strakstiltak på Bredtveit.
Det første som skjedde var at sjefen for Bredtveit, Doris Bakken, måtte gå. Hun som hadde stått i bresjen for bedre forhold i en årrekke. Et så feigt og simpelt grep hadde ikke fått plass i «Huset» en gang. For så kyniske og overfladiske kan vel ikke myndighetene være?
Det ville ingen trodd på, selv ikke i en TV-serie.
Hverdagen handler mye om å holde folk i live. Vi forhindrer at stranguleringsforsøk eller kutting ender med døden. Vi gjenoppliver etter hengningsforsøk, og vi stopper alvorlig selvskading.
Men vi ble også lovet 15 millioner kroner til å bedre forholdene for kvinner i fengsel. Med disse midlene begynte vi å se for oss en bedre hverdag; en Nasjonal forsterket fellesskaps-avdeling (NFFA) til de mest krevende innsatte, bedre celler og store nok avdelinger.
For på Bredtveit har vi ikke bare lang erfaring med kvinner i fengsel, vi er jævlig gode på kvinnesoning. Vi trenger bare rammene og forutsetningene for å kunne drive et fengsel forsvarlig.
Etter at Bakken måtte gå og et par midlertidige tiltak, har vi ikke sett tilstrekkelige forbedringer. Vi er fortsatt underbemannet og overarbeidet. Vi prioriterer fremdeles å redde liv fremfor å prøve å skape noe som ligner et liv for de innsatte.
Dette er på tvers av virksomhetsstrategien, på tvers av våre motiver for å jobbe i kriminalomsorgen. Nå når regjeringen ga NFFA-avdeling og 55 millioner kroner til fengselet i Skien, som aldri har jobbet med kvinnesoning, føler vi oss spyttet på. Og midlene vi tidligere ble lovet har vi ikke sett noe til.
Betjentene på Bredtveit er over tid blitt syke og utbrente. De av oss som fortsatt klarer å gå på jobb er slitne og skamfulle. Vi må ta snarveier og jukse i vår profesjon – ikke ulikt de danske fengselsbetjentenes skjebne i «Huset» – til og med kokken på Bredtveit har gått en ekstravakt på sikkerhetsavdelingen.
Det gikk ikke bra i serien, og det kommer heller ikke til å gå bra i virkeligheten. Illusjonen om norsk kvinnesoning som rehabiliterende er det nok bare politikere som tror på. Vi frykter at flere selvmord, skamslåtte betjenter eller andre alvorlige forhold må til før det iverksettes nødvendige og tilstrekkelige tiltak.
